Strategiske veivalg for å forebygge skader

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Verdens helseorganisasjon har utarbeidet en prognose for hvordan verdens sykdomspanorama vil endre seg frem mot år2020. Skader vil ifølge dette langtidsvarselet utgjøre en økende andel av den totale globale sykdomsbyrde. Det hevdesat trafikkskadene alene vil bli den tredje største årsak til invaliditet (1). Denne helsepolitiske utfordringen kreverat man utvikler nasjonale og globale strategier som identifiserer de riktige målgruppene og iverksetter effektiveforebyggende tiltak. For å gjøre denne jobben trengs god skadeepidemiologisk kunnskap og tverrfaglig samarbeid overforvaltningsnivåer, samfunnssektorer og landegrenser.

    Fordi ICD-data ikke har gitt epidemiologisk kunnskap som er god nok, startet vi i 1985 utviklingen av et verktøy forblant annet å lage pålitelige nasjonale estimater for skader (2). Et unikt samarbeid kom i stand mellom fagfolk vedStatens institutt for folkehelse (Folkehelsa) og kirurger og skadesekretærer med sans for skadeforebygging frasykehusene i Drammen, Stavanger, Trondheim og Harstad. Disse sykehusene foretar nå fortløpende en nokså komplettregistrering av skader i de fire nevnte kommuner som til sammen huser ca. 7% av Norges befolkning. Data inneholdervariabler som er relevante for profylakse. Folkehelsa får på denne måten tilsendt verdifulle akkumulerte data.

    Mange viktige skadeepidemiologiske arbeider er blitt publisert med utgangspunkt i Folkehelsas nasjonale databank. Idette nummer av Tidsskriftet beskriver Anders Engeland & Branko Kopjar skadepanoramaet for et utvalg av norske barn ien åtte års periode fra 1990 (3). Av spesiell interesse er påvisningen av forskjellen mellom helsevesenets og politietstall for trafikkskadede barn. Det burde være urovekkende at de som skal planlegge trafikksikkerheten for barn, bare fårdata om 15,2% av norske barn som skades i trafikkulykker. Antall trafikkdrepte økte med 15% fra 1997 til 350 i 1998(Trygg trafikk, personlig meddelelse). Samtidig har vi en veidirektør som sier at vi må få lengre og tyngre trailere pånorske veier fordi de næringsmessige interesser taler for det. Det var å ønske at han heller kunne gi etter for kravetom bedre faktamateriale som grunnlag for planlegging av barns sikkerhet på veiene i Norge.

    Mye taler for at forfatterne har beregnet nær opptil korrekte nasjonale insidenstall for barneskader. For det førstefordi 7,3% av nasjonens barn er eksponert for skader gjennom nesten en halv million barneår i denne studien. Dessutenregnes de fire beskrevne byene demografisk og sosioøkonomisk representative for hele landet.

    Antall deskriptive skadeepidemiologiske publikasjoner er langt høyere enn tilsvarende aksjonsrettede prosjekter.Uten tvil trenger vi gode beskrivelser av skadeproblemets omfang og fordeling i befolkningen. Imidlertid har vi hattskadeepidemiologisk forskning i over 30 år nå, og tiden er moden for at vi i økende grad tar i bruk veldokumentertviten om forebygging av barneskader til planlegging, implementering og evaluering av intervensjoner. Det er avCochrane-gruppen anbefalt at endepunktene i slike studier bør være skaderater i definerte populasjoner (4).

    Trenger vi skadedata fra Levanger og Namsos for å forebygge skader i Nord-Trøndelag, eller holder det med estimaterog projeksjoner basert på Folkehelsas tallmateriale (5)? Svaret er sannsynligvis at alle lokalsamfunn som vil forebyggeeffektivt, må ha egne longitudinelle data. Meråker har stor gjennomgangstrafikk og trenger gode skadedata fra sittnærområde for å iverksette og evaluere tiltak mot trafikkskader. Derfor må Levanger og Trondheim sykehus inkluderegeografiske data i sine registreringer slik at meråkingene kan få kommunespesifikke data - helst brutt ned påskolekretsnivå. Lokalsamfunn som har lyktes med sitt forebyggende arbeid har foretatt innsamling av skadedata som enintegrert del av jobben (6, 7).

    Fra 1.1. 1999 ble ICD-10 innført ved norske sykehus. Det knytter seg en viss optimisme til at man heretter skal fåbedre skadedata ut av alle norske sykehus. Variablene i ICD-10 er mer egnet for profylakse enn dem man fant i ICD-9.Med noen tilleggsvariabler og geografisk stedfesting av skader kan man få det minimumssett som trengs for å iverksetteog evaluere lokalsamfunnsbaserte intervensjoner (8). Erfaringer tyder imidlertid på at man må ansette skadesekretær forå sikre datadisiplin og en komplett registrering (6).

    Børge Ytterstad

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media