Psykiatriens barn

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    De pårørendes rolle innen psykiatrien har fått økende oppmerksomhet. Det er oftest ektefelle eller foreldre tilmennesker med langvarig alvorlig sinnslidelse som blir oppfattet som pårørende (1). Barna til disse pasientene har værtmindre påaktet, selv om det lenge har vært kjent at barn i familier hvor en av foreldrene er psykisk syk, har øktrisiko for å utvikle psykiske vansker (2).

    Det er først og fremst psykiske problemer av lengre varighet som direkte eller indirekte kan påvirke familielivet ogøke risikoen for skjevutvikling hos barna. Risikoen vil i stor grad være avhengig av hvor gammelt barnet er. Murray (3)har fulgt opp barn født av mødre som har hatt depresjon etter fødsel, og fant ulike typer atferdsforstyrrelser ogintellektuelle vansker hos betydelig flere enn man kunne vente i en normalbefolkning. Vanskene var mest uttalt hosguttene. Generelt ser det ut som om sammenhengen mellom foreldrenes psykiatriske symptomer og konsekvensen for barnaøker med barnets alder (4).

    Risikoen for at barna skal utvikle psykiske problemer, gjelder uansett hva slags psykiatrisk lidelse foreldrene har,men er størst når en av foreldrene har en personlighetsforstyrrelse kombinert med en fiendtlig holdning til barnet, oghvor dette er av lang varighet. Barna kan utvikle ulike psykiske symptomer, både somatiseringstendens, angst, depresjoneller mer utagerende atferd. Rusproblemer hos foreldrene er en tilleggsrisiko. Risikoen øker også hvis begge foreldreer psykiatrisk syke. En godt fungerende ektefelle vil kunne veie opp eller moderere eventuelle skadevirkninger. Flerepsykiatriske lidelser har også en genetisk komponent som kan øke barnas sårbarhet og dermed risikoen for sykdom(5).

    Voksenpsykiaterne forholder seg først og fremst til den henviste pasienten. I den grad de tar familien med ivurderingen, er det ektefellen de har kontakt med. Barnas situasjon blir sjelden vurdert (6). Dette har nok sammenhengmed kapasitetsproblemer innen voksenpsykiatrien, men skyldes nok også at man i den terapeutiske sammenhengen er opptattav det materialet pasienten selv bringer frem. Da er det ikke alltid barnas problemer kommer i sentrum (7).

    Utviklingen av psykiatrien har ført til at behandlingen først og fremst er konsentrert om polikliniske tiltak. Hvisdet er aktuelt med innleggelse, gjøres oppholdene så kortvarige som mulig. Dette betyr at familien og det nærmestemiljøet kan få ansvaret for den psykisk syke også når han/hun har svære symptomer. Dette kan medføre at familien fårlange perioder med stress og bekymringer. Det kan lett bli en konflikt mellom hensynet til pasienten og hensynet tilbarna. Det som kan være et gode for den voksne pasienten, kan i neste omgang slå negativt ut for barna.

    Voksenpsykiatriens kapasitetsproblemer er med på å begrense muligheten til å ta et familieperspektiv. Kortinnleggelsestid vil, hvis man skal ta hensyn til barna, øke behovet for å vurdere pasienten i familiesammenheng og sepå vedkommendes omsorgsevne. Dette er en forutsetning for å kunne legge til rette hensiktsmessige tiltak når pasientenskal utskrives. Svikter den voksnes evne til å ha omsorg for barnet, er det viktig å se om det er andre voksne imiljøet rundt familien som kan komme inn og være en stabil omsorgsperson. Barne- og ungdomspsykiatrien er for dårligutbygd de fleste steder i landet, og begrensningen som ligger i liten mulighet til å henvise barna, oppleves nok oftesom en hindring sett fra voksenpsykiaternes side. Imidlertid er det ikke alltid at det er nødvendig at barne- ogungdomspsykiatrien kobles inn. Det kan være helt andre hjelpetiltak som er aktuelle, tiltak som for eksempelbarnevernet rår over. Det kan være støttekontakt, barnehageplass eller assistent i klassen.

    Taushetsplikten og forholdet mellom terapeut og pasient brukes ofte som begrunnelse for at det er vanskelig å tavare på hensynet til barna innenfor en voksenpsykiatrisk ramme. Det vil imidlertid bare være i de tilfellene derpasienten selv ikke ønsker at man stiller spørsmål om situasjonen i hjemmet, at det blir problemer. De fleste foreldremed sviktende omsorgsevne har en opplevelse av sin svikt (8). Samtidig er de opptatt av at barna deres skal ha bestmulige leveforhold, og ønsker oftest selv å medvirke til at nødvendige tiltak for å bedre forholdene settes i verk. Ide tilfeller hvor man ikke får foreldrenes medvirkning, vil lov om leger ¼34 a og b likevel pålegge legene en plikt tilå orientere barnevernet om forhold som innebærer risiko for barns fysiske eller psykiske utvikling.

    I 1992-95 ble det utført en undersøkelse ved Notodden psykiatriske poliklinikk om i hvilken grad medarbeiderne dertok hensyn til at pasientene har barn og vurderte barnas situasjon (9). Undersøkelsen viste at barnas situasjon ialtfor liten grad ble tatt opp. Dette førte til at det ble utarbeidet klare rutiner hvor også spørsmål om familien ogbarna er inkludert. Det ble videre satt i gang regelmessige samarbeidsmøter med barnepsykiatrien i fylket. Kliniskeproblemer drøftes og samarbeid om familier etableres.

    Hvorvidt voksenpsykiaterne skal ta sine pasienters foreldrefunksjon med i totalvurderingen, er sannsynligvis ikkebare et praktisk spørsmål. Det dreier seg kanskje også om at de ikke er vant til å samarbeide med instanser som haransvar for barn. Det vil være naturlig at de samarbeider med andre instanser, med barne- og ungdomspsykiatriskeinstitusjoner, den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten, barnevern og sosialtjenesten når det gjelder vurderingav omsorgsevne og igangsetting av nødvendige tiltak. Det er voksenpsykiatriens oppgave å identifisere og kartleggeproblemet, men den kan ikke ha ansvaret for det videre arbeidet alene. Her kommer særlig barnevernet inn, medkompetanse og økonomiske ressurser for å kunne sette i gang konkrete tiltak.

    Samarbeidet med barnepsykiatrien er ofte lite utviklet. Det er heller unntaket enn regelen at det er etablert etregelmessig samarbeid. Slik det nå er, får barnepsykiatrien oftest henvist barna når problemer og psykiske symptomerhos barna er blitt alarmerende. Da kan mulighetene til reell hjelp allerede være redusert. Hvis de som arbeider med devoksne, ville ta disses omsorgsevne med i helhetsvurderingen, kunne man ha mulighet for å sette inn hjelpetiltak førskaden er skjedd, eller i hvert fall mens den er beskjeden. Dette ville virkelig være preventiv psykiatri.

    Det er naturlig også å stille spørsmål om man innen barnepsykiatrien henviser foreldre til voksenpsykiatrien. Blirvoksenpsykiatriens kompetanse benyttet? Svaret er ja, men i beskjeden grad. Det blir imidlertid ofte lagt til rettetiltak fra barnepsykiatriens side som har til hensikt å støtte hele familien og dermed gi bedre vilkår for allefamiliemedlemmene, ikke bare for barnet eller ungdommen som er blitt henvist. Allikevel er det nok mange tilfeller hvordet ville være nyttig med voksenpsykiatriens vurdering, ikke minst med tanke på ressurser og begrensninger hos denvoksne, slik at man ikke har overdrevne forventninger til hva man kan oppnå i samarbeid med foreldrene.

    Den behandlingssituasjon som synes gunstig for ett familiemedlem, kan ha ulemper for de andre. Innenvoksenpsykiatrien har man store muligheter til å drive preventivt arbeid når man anlegger et familieperspektiv på sinebehandlingsopplegg. Konsekvensen av dette bør bli at man henvender seg til barnepsykiatrien eller barnevernet forsamarbeid når man er usikker på pasientens omsorgsevne, slik at forebyggende barnevernstiltak eventuelt kan settes igang. I forbindelse med opptrappingsplanen for psykiatri, Stortingsproposisjon nr. 63 (10), har vi anledning tilikke bare å fylle huller i omsorgssystemet, men også en mulighet til å tenke nytt, etablere nye samarbeidslinjer ogprøve ut nye arbeidsmodeller.

    Ingrid Spurkland

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media