Legemangelmysteriet - kan det løses?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Legemangelen har i de senere år vært et sentralt tema i offentlig debatt. Dette har gjenspeilt seg både istortingsdokumenter og i medieoppslag. Særlig interesse har det vært for antall ubesatte legestillinger, spesielt iutkantene og i Nord-Norge (1).

    Norge er et av få land i Vest-Europa som har legemangel. I Norge har vi hatt den største økningen i legetetthet iNorden og vi har nå den beste legedekningen målt i antall yrkesaktive leger per 10000 innbyggere (2), likevel økerantall ledige stillinger.

    De mest konkrete grepene som er gjort for å redusere legemangelen har vært å øke opptaket til medisinstudiet og årekruttere leger fra utlandet. Tiltakene har imidlertid ikke bedret den opplevde legemangel. For å hindre geografiskskjevfordeling inngikk Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Legeforeningen i 1988 en avtale om å opprette etutvalg for fordeling av legestillinger. Senere tiltrådte også staten avtalen. Utvalget skulle godkjenne opprettelse avnye legestillinger i den offentlige helsetjeneste. Dessverre har etterlevelsen av denne avtalen vært dårlig. Ved engjennomgang av antall legestillinger i 1997/98 ble det registrert 833 stillinger som var opprettet i strid med avtalen(3). Fra 1. januar 1999 har Sosial- og helsedepartementet overtatt ansvaret for fordeling av nye legestillinger(4).

    I dette nummer av Tidsskriftet presenterer Lars Eirik Kjekshus & Aksel Hn Tjora nye innfallsvinkler tillegemangeldebatten (5, 6). De søker å forklare fenomenet legemangel ut fra fire forståelseskategorier: tradisjonelllegemangel - at det er for få leger til å få besatt stillinger i utkantstrøk, ekspansiv etterspørselsbasertlegemangel - som skyldes at nye behandlingsmåter øker etterspørselen og dermed behovet for flere leger, lokaltkonstruert legemangel - som skyldes lokale organisatoriske forhold og til slutt profesjonsdrevetlegemangel - som skyldes at medisinsk spesialisering ikke er forenlig med norsk sykehusstruktur med mange smålokale sykehus (5). Kjekshus & Tjora har benyttet seg av en fenomenologisk metode for å forstå legemangelen, og anvendtmetoden på kommunehelsetjenesten og fylkeshelsetjenesten i Møre og Romsdal. Med utgangspunkt i sine konklusjonerbeskriver de fire scenarier gjennom presentasjon av fire tenkte fylker, der utgangspunktet er to ulike typologier iforståelsen av legemangelen (6).

    Metoden som forfatterne har benyttet, er fremmed for mange leger, selv om argumentene som brukes ikke er nye. Detviktigste ved disse artiklene er at de belyser legemangelproblemet på en annen måte enn det som er vanlig og dervedåpner for nye ideer om hvordan problemet kan løses. Særlig viktig er vektleggingen av strukturendring som virkemiddelfor å redusere legemangelen. Artiklene setter også søkelys på manglende samarbeid mellom fylker og mellom kommuner.

    Hvor lenge skal vi så vente før noen tar ansvar for å initiere de tanker som ligger til grunn for forfatternespositive scenarier? Omorganisering og effektiviseringstiltak så langt i norsk helsevesen synes i hovedsak å ha blittiverksatt innenfor det enkelte fylke, det enkelte sykehus eller den enkelte kommune, og mye positivt er skjedd. Brukervi våre leger godt nok? Et sentralt diskusjonstema i denne sammenheng er politikernes detaljstyring av det enkeltesykehus kontra større grad av fristilling av sykehusene. At det er viktig å ivareta en nasjonal ressursutnyttelse idette lokale arbeidet, kan synes ukjent. Kan den medisinsk-teknologiske utvikling tilpasses vår forvaltningsstrukturmed små enheter, men med høye faglige krav? Sammen med manglende evne og vilje til samarbeid både mellom kommuner ogmellom fylkeskommuner og mellom disse to forvaltningsnivåene må de beskrevne forhold betraktes som de største hindrefor en effektiv utnytting av totalressursene.

    Det viktige er at vi nå får en grunnleggende debatt om sykehusinfrastruktur og kommune- og fylkesgrenser, ut frasamfunnsmessige og faglige forhold og ut fra de ressurser som står til rådighet. Om en slik debatt skal blikonstruktiv, må vi være villige til å ofre noen hellige kuer.

    At vi i Norge har legemangel sammenliknet med våre nordiske naboland, til tross for større legetetthet, må også seesi sammenheng med geografiske forhold og ikke minst forvaltningsenhetenes størrelse. Det mediane folketall i svenskekommuner er 16000, i Norge er det under 5000 (7). I Sverige har de videre en tommelfingerregel om at et sykehus kanutnyttes optimalt når det har et nedslagsfelt på ca. 100000 innbyggere. I Norge har ca. 40% av de 85 somatiskesykehusene et nedslagsfelt med færre enn 40000 innbyggere, og halvparten av disse har under 30000 innbyggere i områdetde skal dekke. Vi bør derfor, i tillegg til alle komiteer som ser på intern organisering og effektivisering, også fånedsatt en komité som kan vurdere ny sykehusinfrastruktur og kommuneinndeling, for å se om vi dermed kan oppnå en bedreutnyttelse av helsevesenets totalressurser. De regionale helseutvalg har for uklar og dårlig myndighet til å kunnegjennomføre slike oppgaver. Her må nok en gang staten ivareta sitt overordnede ansvar.

    Terje Vigen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media