Har vi råd til å obdusere?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Obduksjonsfrekvensen i Norge har i flere år vist en stadig synkende tendens. I 1987 var obduksjonsraten 19,5%, mensden i 1995 var sunket til 12,9% (Den norske patologforening, personlig meddelelse). Utviklingen har fulgt det sammemønster som i USA, Storbritannia og i Skandinavia for øvrig (1, 2). Patologer og rettsmedisinere har lenge pekt på atdette vil få langsiktige negative konsekvenser for påliteligheten av dødsårsaksstatistikken, medisinskkvalitetssikring, undervisning og forskning, spesialistutdanningen og rettssikkerheten (3).

    I dette nummer av Tidsskriftet reises spørsmålet om vi kan stole på dødsårsaksstatistikken med den laveobduksjonsfrekvens vi har i dag (4). Dødsårsaksstatistikken blir mer og mer basert på kliniske funn og validering avdødsårsakene vil derfor bli langt vanskeligere og kreve økte ressurser.

    Sammenlikning av dødsårsaker basert på klinisk informasjon og obduksjonsdiagnose, har vist til dels betydeligeuoverensstemmelser med 5-54% (2). Analyse av 222 obduksjoner ved Regionsykehuset i Trondheim, viste at i 12% avtilfellene var den underliggende dødsårsaken ikke klinisk diagnostisert eller mistenkt. I seks tilfeller ville detteogså ha hatt behandlingsmessige konsekvenser (5). En stor retrospektiv undersøkelse ved Haukeland Sykehus med over20000 obduksjoner kom også til et liknende resultat (6). Det synes ikke å ha vært noen vesentlig endring i graden avuoverensstemmelser til tross for alle medisinske fremskritt de siste 80 årene (2). Med en obduksjonsfrekvens på 10% må25-30% av dødsattestene fra sykehus ansees for å være feil (7). Ved dødsfall utenfor sykehus vil feilen trolig værestørre.

    Andre undersøkelser har vist at uventede funn ved obduksjon var hyppigst i de grupper hvor obduksjonen var lavtprioritert (8). Ved Rigshospitalet i København fant man vesentlige uoverensstemmelser mellom kliniske diagnoser ogobduksjonsfunn i 40% av tilfellene ved 97 postoperative dødsfall (9). Det er altså fortsatt noe å lære avobduksjonene.

    Årsakene til den reduserte obduksjonsvirksomheten er sammensatt. Offentlig debatt om obduksjonspraksis har medførthyppigere nektelse fra pårørende. Dette har særlig vært merkbart i Danmark (7), men spiller trolig også en rolle iNorge selv om det her ikke kreves positivt samtykke til obduksjon. Ved Regionsykehuset i Trondheim blir om lag 10% avalle døde nektet obdusert hvert år. Det svinger litt i takt med den offentlige diskusjon om emnet. Klinikerne har fåttstørre tiltro til egne diagnostiske metoder og ser dermed et mindre behov for obduksjon. Innstramninger i sykehusenesøkonomiske rammer og krav til økt innsats på behandlingssiden, har ført til at patologene har redusert antallobduksjoner til fordel for annet arbeid som i tillegg kan være inntektsgivende og bidra til å styrke avdelingenesøkonomi. I motsetning til økt klinisk virksomhet, gir flere obduksjoner ingen bonuseffekt. Det kan heller ikke skjulesat det innad i patologlauget ansees mindre prestisjefylt å utføre obduksjoner enn å drive pasientrettet arbeid, helstmed hjelp av de mest sofistikerte metoder. Noe av rekrutteringsproblemene i patologifaget kan også henge sammen medyngre legers ulyst til å starte sin spesialistutdanning på obduksjonssalen.

    Har vi råd til å obdusere? De faktiske kostnader per obduksjon kan anslås til ca. 5000 kroner. Totalkostnadene hvertår dreier seg derfor om 25-30 millioner kroner med dagens praksis. I tillegg kommer eventuelle transportkostnader.Arbeidsinnsatsen tilsvarer ca. 15 spesialistårsverk og utgjør omtrent 10% av de årsverkene som disponeres innenforfagområdet patologi og rettsmedisin. Sett i en større sammenheng er ressursinnsatsen meget beskjeden. Spørsmålet blirderfor heller om vi har råd til å la være å obdusere.

    Statens helsetilsyn, Riksadvokaten og Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet burde se en samlet interessei å sørge for nødvendige ressurser slik at obduksjonsvirksomheten kunne øke i løpet av de nærmeste årene.Helsemyndighetene har spørsmålet under vurdering og helseministeren har nylig uttrykt vilje til å se nærmere på hvilketiltak som kan være aktuelle (10).

    Olav A. Haugen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media