Bør fremtidens kliniske legeutdanning flyttes ut av universitetene?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I flere artikler i Tidsskriftet de siste årene har det vært rettet et kritisk blikk på holdninger, kunnskaper ogferdigheter hos studenter og turnusleger (1, 2). Det er grunn til bekymring for de manglende praktiske ferdighetene hosmange (2). Målsettingen er at studentene tilegner seg holdninger, kunnskaper og ferdigheter gjennom hele studiet. Mankan ikke satse på at ferdighetene skal læres i turnustjenesten alene. I tråd med dette gjennomgår medisinerutdanningenstore forandringer.

    Et hovedspørsmål er om all klinisk sykehusundervisning fortsatt skal være lagt til de store regionsykehusene. ITromsø har man i mange år hatt en modell hvor studentene har vært utplassert ved de mindre sykehusene i de trenordligste fylkene i 16 uker i løpet av undervisningsperioden i kirurgi og indremedisin (1). Tromsø-studentene har hattbedre opplæring i praktiske prosedyrer enn studentene ved de andre fakultetene og har i høyere grad vært sikretstrukturert supervisjon (1). En av grunnene til Tromsø-studentenes gode ferdigheter er sannsynligvis utplassering isykehusene utenfor Tromsø. De møter der en vanlig kirurgisk og indremedisinsk hverdag, med rikelig øyeblikkelighjelp-tilstander, som de blir drillet i. Muligheten for å lære disse ferdighetene er større i slike omgivelser,forutsatt at studentene får god nok veiledning av erfarne leger.

    Er dette veien å gå også ved de andre universitetene? Man kan tenke seg at utplassering i indremedisin og kirurgiskjer dels ved mindre sykehus og dels ved regionsykehus, slik at studentene både får opplæring i de hyppigstetilstandene og de mer avanserte utredninger og prosedyrer. Hovedvekten må legges på opplæring i de vanligstetilstander. I Trondheim har man fra 1993 hatt tilsvarende modell som i Tromsø, studentene har vært 16 uker vedlokalsykehus (3). I Bergen er studentene ifølge ny studieplan fra 1996 utplassert ni uker ved indremedisinsk ogkirurgisk avdeling ved andre sykehus i regionen, og senere får de seks ukers praksis i psykiatri, barnesykdommer oggynekologi/obstetrikk (3).

    I Oslo '96 legger man stor vekt på tidlig pasientkontakt, og problembasert læring (PBL) er blitt innført. Det ser uttil at studenter, veiledere og forelesere er godt fornøyd med denne form for undervisning (4). I dette nummer avTidsskriftet viser Wyller & Brodal hvilken belastning den nye studieplanen betyr for det medisinske fakultetet i Oslo(5). Selv om den nye studieplanen har mange positive pedagogiske elementer som forhåpentligvis bidrar til å økekvaliteten på de kommende leger, er det også grunn til å se nærmere på andre deler av undervisningen. Tiende semester iOslo '96 inneholder 12 uker utplassering i allmennpraksis og i lokalsykehus. Dette er et positivt bidrag, men seks ukerved enten indremedisinsk ellers kirurgisk avdeling ved lokalsykehus vil neppe være tilstrekkelig til å få nokkunnskaper og ferdigheter.

    Et annet moment som taler for utplassering ved perifere sykehus, er økt grad av spesialisering ved regionsykehuseneog flere grenspesialiteter. Utviklingen går i retning av oppdeling av elektiv ortopedisk kirurgi og akutt ortopediskkirurgi til forskjellige avdelinger (K. Solheim, personlig meddelelse). I tillegg vil sykehus med landsdekkendefunksjoner, som Rikshospitalet, ha liten tilgang på vanlige øyeblikkelig hjelp-tilstander. Et siste moment er detøkende antall medisinstudenter som opptas ved fakultetene, noe som krever økt kapasitet ved kliniske avdelinger.

    Er det en ønsket utvikling at den praktiske kliniske undervisningen legges utenfor regionsykehusene, mens teoretiskutdanning fortsatt gis ved universitetsinstituttene? Det er mulig dette vil medføre økt oppsplitting av studiet, medstørre avstand mellom den teoretiske og den kliniske undervisningen. For å møte dette problemet er det nødvendig medutstrakt faglig kontakt mellom avdelingene i lokalsykehusene og regionsykehusene, og at det er samsvar mellom det somundervises de ulike stedene. Er det videre fare for at denne utplasseringen vil medføre en utarming avuniversitetsmiljøene? Det er problemer med rekruttering til akademiske stillinger og til medisinsk forskning (6). Hvisressurser til den kliniske undervisningen medfører nedskjæring ved universitetene, er dette en reell fare. Slikeressurser bør derfor komme i tillegg til de nåværende bevilgningene. For øvrig er det dokumentert klinisk forskning avhøy kvalitet ved flere sentralsykehus i landet, og mange avdelinger har spesialister med doktorgrad. Øktstudentutplassering kan derfor stimulere til mer forskning ved sentralsykehusene. Det forutsetter at man fortsetter ågi de ansvarlige underviserne akademisk meritt og amanuensisstillinger, slik det er gjort i Tromsø og Trondheim(3).

    Er sentralsykehusene i stand til å møte utfordringen med utplassering av studenter? Det er åpenbart at det er storeforskjeller mellom de ulike sykehusene, både med hensyn til bemanning og kvalifikasjoner, og ikke alle sykehus errustet til å ta imot studenter. Det er sannsynlig at oppgavene mange steder kan løses av sykehusenes ordinære legestab,men det må tilføres økte ressurser i form av akademiske deltidsstillinger. Det må også stilles til rådighet lokaler,IT-materiell og boliger for studentene.

    Fordelene ved utplassering av medisinstudenter ved lokalsykehus er en bedret klinisk undervisning, noe som gjørstudentene bedre rustet til å møte turnustjeneste og klinisk arbeid senere. Ulempene kan bli et økt skille mellomteoretisk og klinisk undervisning og en utarming av universitetsmiljøene dersom det ikke stilles nok ressurser tilrådighet. Hvis disse problemene løses tilfredsstillende, kan utplassering medføre en styrket utdanning avmedisinstudenter i Norge.

    Morten Lindbæk

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media