Tarminvaginasjon hos barn

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Invaginasjon av tarm er en tilstand som er knyttet til spedbarnsalder/småbarnsalder, men bare et fåtall avtilfellene er forårsaket av en medfødt feil. Det er sannsynlig at det lymfatiske vev i tarmveggen, som er spesielthyperplastisk i aktuelle aldersperiode, oftest er årsak til invaginasjon. Dette støttes av at flere av disse pasientenenylig har hatt eller har en viral eller bakteriell infeksjon (adenovirus, rotavirus, yersinia) ved sykdomsdebut.Invaginasjoner som sees postoperativt eller som kan være forårsaket av tarmveggsblødning, polypper, besoarer ellersvulster, har ikke overhyppighet i samme aldersperiode.

    I dette nummer av Tidsskriftet presenterer Eikeset og medarbeidere en undersøkelse der de har sett på forekomst avinvaginasjon hos barn i Hordaland. De sammenliknet pasientgruppen som ble henvist til sykehusinnleggelse avallmennpraktikere med gruppen av pasienter som ble henvist av pediatere (1). Rydning og medarbeidere har publisert enundersøkelse av barn som ble behandlet for invaginasjon ved Sentralsjukehuset i Rogaland (2). Materialene viser eninsidens på 1,4-2 per 1000 levendefødte og en overhyppighet hos gutter. I Rogalands-materialet var 100% og iHordalands-materialet 82% av pasientene under to år. Disse funn er helt i samsvar med litteraturen.

    Den klassiske symptomtriaden med takvise smerteanfall, brekninger og blodig slim eller avføring per rectum blefunnet hos 29% i Rydning og medarbeideres materiale (2), mens intervallsmerter ble observert hos over 70% i beggematerialer (1, 2). De fleste barna har ett av de typiske symptomer, de færreste har alle tre. Selv ominnleggelsesdiagnosen oftere var mer upresis fra allmennpraktiker enn fra pediater, så førte ikke det til forsinketbehandling eller dårligere resultater (1).

    Undersøkelse og behandling av barn med invaginasjon kan sies å ha vært nokså standardisert siden Hutchinsongjennomførte den første vellykkede operasjon i 1871 og Hirschsprung beskrev hydrostatisk reposisjon av invaginatet i1876. I de siste tiår har det imidlertid skjedd en utvikling, spesielt når det gjelder bildefremstilling og metoder forikke-operativ reposisjon. Ultralydundersøkelse har, som på mange andre områder, også fått betydning for diagnostikk avtarminvaginat, med de typiske "target"- og pseudonyretegn. Det angis opptil 100% sensitivitet og spesifisitet ved slikundersøkelse (3). Selv om bariumundersøkelse med påfølgende reposisjonsforsøk fortsatt er sterkt utbredt, kommer detflere og flere arbeider som omtaler luft (4) eller saltvann (5) som reposisjonsmiddel, med bruk av ultralydkontrollistedenfor røntgengjennomlysning. Bariumklyster er i økende grad blitt erstattet av disse metoder på grunn av størrereposisjonssuksess (over 90% i enkelte materialer) (4, 5), redusert stråledose, raskere og enklere gjennomføring ogredusert morbiditet ved eventuell perforasjon (6).

    Barnerøntgenseksjonen ved Ullevål sykehus har brukt både luft og saltvann med gjennomlysning eller ultralydkontrolli en femårsperiode, og resultatene så langt er oppmuntrende (7).

    Et annet viktig moment ved den ikke-operative behandling er at reposisjons bør forsøkes selv ved lang sykehistoriedersom det ikke er tegn til perforasjon, peritonitt eller sjokk. Hvis man i tillegg gjentar reposisjonsforsøket både enog to ganger før man gir opp, vil antall pasienter som trenger operasjon kunne reduseres betydelig (8). Det er alltidfrustrerende å finne et reponert eller nesten reponert invaginat ved operasjon. Laparoskopisk reposisjon av invaginatbenyttes av noen, men har ikke fått utbredt anvendelse.

    Ved manglende hydrostatisk eller pneumatisk reposisjon eller hvis pasienten er dårlig, takykard med feber og tegn påperitonitt, må operasjon gjøres omgående. Ved vedvarende kompresjon mot distale ende av invaginatet og eventuelldigital dilatasjon av "invaginathalsen" (9) vil nesten alle kunne reponeres peroperativt. Det er velkjent at man børunngå å trekke i tarmen, både fordi det sjelden fører til målet og fordi det da lettere oppstår tarmskade. Til trossfor betydelig ødem og stivhet i tarmveggen vil tarmen i de aller fleste tilfeller kunne reddes. Det foretas troligaltfor mange reseksjoner. Appendektomi gjøres av mange en passant, men dette er omdiskutert. Residivinvaginasjon angiså inntreffe i 5-8% av tilfellene (10), og sees oftest etter hydrostatisk eller pneumatisk reposisjon. Vellykketreposisjon uten operasjon skjer like hyppig ved residivinvaginasjon som ved primærinvaginasjon. Selv om invaginasjonhos barn er en relativt sjelden tilstand, vil både allmennpraktikere, pediatere, kirurger og røntgenleger måtte vurdereog behandle slike pasienter fra tid til annen. Hvis tilstanden oversees, kan det få alvorlige følger og i verste fallføre til døden. Det er derfor all grunn til å være på vakt overfor denne tilstanden, selv om symptomene er vage.

    Karl Olav Viddal

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media