Antipsykotika og bivirkninger

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Antipsykotika, også kalt neuroleptika, kom i bruk i løpet av 1950-årene. Preparatene ble i første rekke brukt tilbehandling av psykotiske tilstander, særlig schizofreni. Tallrike placebokontrollerte studier har siden vist at dissemedikamenter er effektive i behandlingen av psykose (1). Klorpromazin var det første antipsykotikum. Senere ble enrekke andre preparater utviklet over samme lest (levomepromazin, haloperidol, perfenazin mfl.). Felles for dissesåkalte "typiske" preparater er at de i tillegg til antipsykotisk effekt også medfører psykomotorisk dempning, og iantipsykotiske doser gir de ofte bivirkninger bl.a. i form av bevegelsesforstyrrelser (ekstrapyramidale bivirkninger).Disse ekstrapyramidale bivirkningene skyldes at preparatene i høy grad blokkerer dopaminreseptorer ibasalgangliene.

    Med klozapin som første preparat er det senere kommet flere nye såkalte "atypiske" antipsykotika (risperidon,olanzapin og sertindol) på det norske markedet. Disse synes å gi mindre psykomotorisk dempning, og det er generelt etstørre spenn mellom doser som virker antipsykotisk og doser som gir ekstrapyramidale bivirkninger. Den atypiskeprofilen forklares med at disse preparater i høy grad blokkerer serotoninreseptorer og ofte i mindre graddopaminreseptorer. Det er imidlertid fortsatt uenighet om hva som gjør et "atypisk" preparat atypisk. Ettersom detatypiske også har vist seg å være avhengig av at man holder seg til ganske lave doser, i det minste med noen av de nyepreparatene, foretrekker flere å betegne de klorpromazinliknende preparater som førstegenerasjons og deklozapinliknende som annengenerasjons antipsykotika.

    Muligheten for å bruke antipsykotika har revolusjonert behandlingen av psykotiske tilstander, og kan på mange måtersammenliknes med muligheten for å bruke antibiotika mot bakterielle infeksjoner. At preparatene også har mangebivirkninger, ble tidlig registrert. Blant de vanligste er vektøkning, hemning av det autonome nervesystem medeksempelvis munntørhet, obstipasjon og ortostatisk hypotensjon til følge, samt akutte ekstrapyramidale bivirkninger avtypen dystoni, parkinsonisme og akatisi. Bivirkninger av denne type betraktes som reversible. De er vanligvis ogsåavhengige av dose, og forekomsten avspeiler langt på vei den gjeldende medisineringspraksis. Under lengre tidsbehandling (over tre måneder) ser vi mer alvorlige bivirkninger, som tardive former av dystoni, parkinsonisme, akatisiog dyskinesier. De to førstnevnte er forholdsvis sjeldne. De to sistnevnte forekommer hyppigere, og man regner med at20-30% av pasienter i langtidsbehandling har slike bivirkninger (1) som kan være irreversible. Alle de motoriskeforstyrrelser kan virke både stigmatiserende og være til betydelig sjenanse for pasientene. Akatisi er formentlig denformen som gir størst subjektivt ubehag. Barn og eldre samt mennesker med hjerneskade er spesielt sensitive, og i dissegrupper er forekomsten av motoriske bivirkninger betydelig over gjennomsnittet. Endelig har vi de sjeldne, potensieltlivstruende bivirkninger som malignt neuroleptikasyndrom og agranulocytose. Forekomsten av den første angis å ligge på0,02-2,4% (1). Sistnevnte forekommer i særlig grad i forbindelse med behandling med klozapin, hvor litt under 1% avpasientene får faretruende fall i antall leukocytter. Det bør imidlertid understrekes at dersom man følger anvisningenefor kontroll, er det liten risiko forbundet med behandlingen. Det bør også nevnes at klozapin ikke er etførstevalgspreparat, men det har vist seg effektivt hos mange som ikke har hatt tilfredsstillende nytte av andreantipsykotika (2).

    Selv om bivirkninger ved behandling med antipsykotika tidlig ble erkjent, ser det ut som om gleden over den positiveeffekt overskygget bekymringene over til dels alvorlige bivirkninger. Dette kan naturligvis henge sammen med at detikke har vært noen effektiv alternativ behandling. Problemet med bivirkninger kommer imidlertid i særlig grad i fokusdersom preparatene brukes i lengre tid for tilstander som de ikke har vist tilfredsstillende dokumentert effekt for.Det frarådes derfor å bruke antipsykotika til behandling av søvnforstyrrelser, angst, depresjon, atferds- ogpersonlighetsforstyrrelser dersom det ikke foreligger tegn på psykose (1, 3). Antipsykotika bør vanligvis heller ikkebrukes i behandlingen av uro, aggressivitet, og tilpasningsvansker hos ikke-psykotiske psykisk utviklingshemmede,hjerneskadede og demente (1, 3, 4). Hos psykotiske pasienter hvor det er indikasjon for bruken av preparatene, bør manbruke annengenerasjons antipsykotika hvor dette er mulig. Doseringen må alltid holdes lavest mulig og det må jevnligkontrolleres for bivirkninger. I behandlingen av personer med et umodent, svekket eller på annen måte skadetsentralnervesystem bør doseringen ofres spesiell oppmerksomhet.

    Hugo A. Jørgensen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media