Allmennpraktikeren - en omsorgsarbeider?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Norsk allmennmedisin har siden 1970-årene vært preget av entusiastisk fagutvikling i teori og praksis. Atallmennlegens prestisje er blitt gjenreist, har avspeilt seg på en rekke områder: Vi fikk etter hvert en formalisertspesialistutdanning og levelige lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med sykehusfagene. Allmennmedisin ble et hovedfagi studentenes grunnutdanning. De siste årene ser trenden ut til å ha snudd. Allmennmedisin fremstår ikke lenger som etlike attraktivt veivalg for yngre kolleger. Rekrutteringssituasjonen er bekymringsfull, selv i sentrale strøk.

    Slike svingninger har selvsagt aldri én enkelt forklaring i det komplekse samspill som eksisterer mellom fagutøvelseog samfunn. Likevel kan man bli fristet til å reflektere over enkelte sider av fenomenet.

    Å være allmennpraktiker betyr å leve i krysspresset mellom ulike og tilsynelatende motstridende forventninger. Viskal være pasientens advokat og samtidig portvakt for systemet. Vi skal prioritere grupper av kronisk syke og likevelvære tilgjengelig ved akutt sykdom. Vi skal foreta grundige utredninger av uklare symptomer og samtidig skjele tilRikstrygdeverkets normer for prøvetaking. Og noe som kan være ekstra krevende: Vi lever med et selvpålagt krav omfeilfrihet samtidig som vi møter forventningen om å være ikke-autoritære og omsorgsfulle.

    I løpet av få år er det å bli klaget på blitt en reell mulighet som alle allmennpraktikere må forholde seg til.Viser det seg at noe ikke er slik vi trodde, havner vi i pressen, hos Fylkeslegen eller hos Helsetilsynet. Detteavspeiler befolkningens krav til kompetent og korrekt diagnostikk og behandling og har utvilsomt bidratt til å skjerpeallmennlegene. Samtidig fører det til økt angstberedskap og til at følsomme og selvkritiske kolleger velger andreløpebaner.

    Parallelt med dette ser det ut til at allmennlegene er blitt omsorgsarbeidere. Uten å sette spørsmålstegn har vi iegne og publikums øyne inntatt en plass i omsorgssamfunnet, hvor befolkningen med største selvfølge nyttiggjør segprofesjonell støtte og hjelp i de fleste av livets overganger og kriser: "Svangerskapsomsorg" i normale graviditeter,"omsorg for mor og barn", sorggrupper for etterlatte, legehjelp ved konflikt på arbeidsplassen osv. Allmennpraktikerenstår sentralt i mye av dette.

    Vi har selv lansert våre idealer med brask og bram. Intet mindre enn KOPF - kontinuerlig, omfattende, personlig,forpliktende - skal allmennmedisinen være, og en fastlegeordning vil bety ytterligere et skritt i samme retning. Vi harvent oss til å mene at alle livets forhold er like legitime for en konsultasjon. Er det kjettersk å spørre om detvirkelig er slik det skal være? Skal "omsorg" stå som eget valg på legens menykart?

    En omsorgsfull lege er en selvmotsigelse, hevder en engelsk kollega (1). For stor vekt på omsorgsaspektet vil føretil dårlig utredning og behandling, det gir liten helsegevinst og oppmuntrer til avhengighet og hjelpeløshet, erargumentene. Dessuten sliter det ut legen. Omsorgsbyrden burde med fordel erstattes av økt profesjonalitet, til fordelbåde for pasient og lege (2).

    Dagens primærhelsetjeneste mottar nye utfordringer fra alle kanter. At for eksempel utrednings- ogbehandlingsoppgaver flyttes ut av sykehusene og at det lanseres stadig lavere grenser for risikointervensjon overforstore befolkningsgrupper, fører til økt press på allmennlegen. Å avgrense seg blir tvingende nødvendig, og det påhvileross et ansvar for å informere publikum om hva de ikke kan forvente av oss (3).

    Allmennmedisin er både et naturvitenskapelig og et humanistisk fag (4). I tillegg til å være oppdatert omdiagnostikk og behandling skal vi forholde oss til relasjoner, kulturer, verdier og etikk. Å tone ned omsorgsaspektetbetyr ikke at vi skal kaste vrak på denne delen av faget. Tvert imot, vi må søke kunnskap og kompetanse på dissefeltene like seriøst som på andre områder. Først da vil vi kunne utvikle en profesjonalitet som både pasientene og viselv kan leve med.

    Mette Brekke

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media