Hva hender når medisinere ikke vil forske?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Medisinsk forskning er en forutsetning for et rasjonelt og effektivt helsevesen, og bør være med på å leggepremissene for en fornuftig helsepolitikk. For at vordende leger skal kunne nyttiggjøre seg dette, må undervisningenvære forskningsbasert, sier man ved de medisinske fakultetene. Dette forutsetter at forskningsvolumet ved universitetethar et visst omfang og at kvaliteten er god. Men to vesentlige forutsetninger for at medisinsk forskning skal bidra tilet bedre helsevesen og at undervisningen skal være forskningsbasert, er i ferd med å svekkes. Den ene er at medisinernestadig får en relativt sett mindre rolle i den medisinske forskningen i Norge, den andre at forskningens omfang ikkesynes å nå opp til det nivået som vi f.eks. finner i vårt nærmeste naboland (1).

    I en analyse av rekrutteringen til norsk medisinsk forskning viser Røttingen og medarbeidere hvordan realister ogsamfunnsvitere overtar en større del av den medisinske forskningsarenaen (2). 65 % av de medisinske professorer vihar i dag vil gå av innen 2010. Disse skal erstattes av folk som i dag er studenter, doktorander eller i beste fallamanuenser, men produksjonen av medisinere med forskningsambisjoner er for lav til at man vil kunne fylle hullene etterden naturlige avgangen. Behovet blir enda større om man skal holde tritt med økningen i antall studenter. Etytterligere bidrag til mangelen er at medisinske professorer får færre aktive år enn det som blir andre fag til del,fordi de ofte skal være kompetente både som kliniske spesialister og som forskere. Dermed går det mer tid til opplæringog utdanning, og de blir eldre enn andre professorer. Dersom den lave produksjonen av medisinske forskere fortsetter,vil våre fremtidige medisinstudenter i liten grad kunne bli undervist av lærere som både er forskere og har kliniskbakgrunn. Dette kan ikke være med å heve kvaliteten på det kliniske arbeidet i Norge.

    Hvorfor er ikke forskning attraktivt i for medisinere i Norge? Er arbeidsforholdene for dårlige i forhold tilhvordan det er i andre land? Gir ikke forskning økonomisk uttelling og karrieremuligheter?

    Noe av forklaringen ligger selvsagt i de meget store forskjellene i lønnsmuligheter som har utviklet seg de sisteårene. Det er lett å forstå at inntektsforskjeller på et par hundre tusen kroner gjør forskningskarrieren mindreattraktiv, men det kan også hende at vårt akademiske miljø ikke i tilstrekkelig grad viser frem forbilder forstudentene i løpet av studietiden.

    Man kan spørre seg om forskning og vitenskapelig aktivitet mer fremmed for nordmenn enn for mennesker i andre land.Det kan man få inntrykk av i en artikkel i Science i fjor. Der analyserte Robert M. May hvordan verdens samledeforskningsformue er fordelt på de enkelte nasjoner, ikke etter pengeverdi, men etter siteringsindeksen, som fortellernoe om hvor ofte et vitenskapelig arbeid er sitert (3). Analysen er basert på en database som dekker mer enn 4000vitenskapelige tidsskrifter i 79 land. Blant de 15 ledende landene i verden finner vi Finland, Danmark, Sverige ogNederland, men ikke Norge. Sverige kommer helt opp på tredjeplass når det gjelder å bli sitert i vitenskapeliglitteratur. Svenskene bruker mer offentlige midler på forskning enn noe annet land (1994). Ser man bare på biomedisinskforskning, som også omfatter klinisk forskning, blir bildet enda tydeligere. De største landene ligger selvsagt på toppnår det gjelder totalt antall siteringer, men fordelt etter siteringsindeksen finner vi igjen Sverige blant de femhyppigst siterte. Rapporten Det norske forskningssystemet - statistikk og indikatorer gir data som strekkerseg helt frem til 1996. Den viser at Sverige klart dominerer når det gjelder antall artikler innen klinisk medisin,også når folketallet tas i betraktning (4). Fra 1981 til 1996 har det vært en økning i den medisinske vitenskapeligeproduksjonen, også i Norge, men økningen er langt lavere enn f.eks. i Finland. Bibliometri, som slikeproduktivitetsvurderinger kalles, har mange svake punkter. Men rangeringen innen Norden rokkes neppe når det gjelderproduktivitet. Når det gjelder kvaliteten på norsk forskning, er det vanskeligere å uttale seg sikkert.

    Konklusjonen blir derfor at det produseres mindre medisinsk forskning i Norge enn i de andre nordiske landene, ogfor fremtiden ser det dystert ut når det gjelder medisinernes andel av denne produksjonen.

    Spørsmålet til oss som nasjon er om vi skal bry oss. Spiller det noen rolle om vår forskning ikke er påverdenstoppen, f.eks. innen biomedisin, samfunnsmedisin og klinisk medisin, eller at klinikere ikke forsker? Svaret erja. Det har konsekvenser for kvaliteten på det arbeidet som skal gjøres i de kliniske miljøene. Derfor er detviktig.

    Uten å ville rippe for mye opp i nasjonale følelser er det nærliggende å peke på vår satsing på eliteidretten. Densvenske legen og forfatteren P.C. Jersild sparket litt skrått på oss i en kommentar i Dagens Nyheter i fjor vår. Hanskrev: "Stenrika Norge tycks ha satsat mer på olympiader än forskning och hamnar i kön efter fattiga Finland."

    Kanskje kan vi hente noen av løsningene nettopp fra idretten, satse på bredde samtidig som man premierer dedyktigste, og legge opp karrierer som kan konkurrere lønnsmessig med andre yrkesvalg (5).

    Dag S. Thelle

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media