Pasienter har krav på å bli møtt med respekt. Økt livskvalitet er en ønsket effekt av mange tiltak i helsetjenesten.All medisinsk virksomhet bør omfatte selvevaluering som gjør det mulig å vurdere om vi gjør de riktige tingene på denriktige måten.
Dette er tre gode grunner til å utvikle pålitelige mål for pasienttilfredshet. To artikler i dette nummer avTidsskriftet bidrar til dette arbeidet (1, 2). Undersøkelsene viser at vietter hvert har målemetoder for tilfredshetsom er rimelig reliable, dvs. at målingene blir nøyaktige. Det er også mulig å få pasienter til å fylle ut skjemaene,dvs. at de er akseptable. Det er imidlertid mer uklart hva de faktisk måler, dvs. hvor valide de er.
Målinger av pasienters tilfredshet representerer et ønske om å bruke informasjon om folks egne erfaringer iplanlegging og drift av helsetjenester. Dette er et første drag i luften som varsler endringer i beslutningsmakten ihelsetjenesten. Vi går inn i en tid der stadig færre medisinske beslutninger vil bli fattet av medisinske eksperteralene. Det vil gjelde kliniske spørsmål, som f.eks. om moderat hypertensjon skal behandles medikamentelt eller hvilkenkirurgisk teknikk man skal velge ved prostataoperasjoner. Det vil gjelde samfunnsmedisinske spørsmål, som f.eks. ommammografiscreening bør innføres i hele landet for kvinner i 40-årene eller hvilke tjenester man bør utvikle forpsykiatriske pasienter i lokalsamfunnet.
De fleste tiltak helsetjenesten tilbyr, har begrensede effekter. Uansett hvor imponerende den relativerisikoreduksjon er, er det ikke alle pasienter som får del i gevinsten. Typisk vil man med en "effektiv" behandlingmåtte utsette 20-50 pasienter for noe de ikke får effekt av, før det kommer én som får nytte av den aktuellebehandling. Mange virkemidler som helsetjenesten benytter, har langt svakere effekter. Og for noen tiltak finnes detikke kunnskap om effekt i det hele tatt. De fleste tilbud i helsetjenesten har dessuten bivirkninger.
For i det hele tatt å nå frem til en behandlingsbeslutning når det vi tilbyr er moderat effektive tiltak medbivirkningsfare, må kunnskapsbildet fargelegges med preferanser eller verdier, dvs. meninger om hvor viktig det er åoppnå et bestemt utfall. Medisinske beslutninger dikteres aldri av medisinsk kunnskap alene. Noen ganger ender man ipaternalisme; når legen uten god grunn legger sine egne verdier i vektskålen. Andre ganger lykkes man i å få pasiententil å prege og medvirke til beslutningen.
Både i det personlige møtet mellom legen og enkeltpasienten - og i møtet mellom eksperter, beslutningstakere ogpublikum - bør leger på en eksplisitt måte inkludere preferanser i de beslutninger som må treffes. Det gjelder å rykkeskrittet videre fra prinsippet om informert samtykke til målet om informerte beslutninger - der legen på en nennsommåte, med høye faglige krav til den kunnskap som fremlegges og med tydelig respekt for pasienters autonomi, bidrar tilå forme beslutninger som er godt forankret både i kunnskap og verdier.
En medvirkning som gir mening forutsetter at pasientene får pålitelig informasjon om effekter av det vi driver med.Selv forde enkleste tilstander og behandlingsvalg mangler imidlertid både lege og publikum tilgang til påliteligekunnskapsoversikter. Derfor er det tvilsomt om pasienter for tiden får sann informasjon fra sine leger om nytten av detde tilbys. Her er det en jobb som må gjøres. Dessuten må vi evaluere og forbedre vår formidling.
Legens autoritet er ikke lenger tilstrekkelig som begrunnelse for mange medisinske beslutninger. Ønsket om en merkunnskapsbasert medisin understreker legers og publikums behov for lett tilgjengelig, pålitelig og oppdatertinformasjon om effekter av helsetjenester. Den pasientsentrerte medisin poengterer at pasienter bør spille en aktivrolle i beslutninger som angår deres helse. Disse to trender utfyller hverandre. Å gi pasienter pålitelig kunnskap ommulig risiko og sannsynlig gevinst - og systematisk innhente informasjon om verdier og preferanser knyttet til ulikeutfall - vil bringe oss et langt skritt i retning av en mer effektiv og tydeligere pasientsentrert helsetjeneste. Ved åprofilere sin oppgave som tilrettelegger av de fleste kliniske og samfunnsmedisinske beslutninger som skaltreffes, vil legen overfladisk bedømt kanskje gi fra seg beslutningsmakt. Men på sikt vil pasienters økte innflytelse,der vi trener dem til å etterspørre pålitelig kunnskap og hjelper folk til å vurdere hva som er viktig for dem, sikreoppslutningen om den helsetjeneste vi forvalter.
Arild Bjørndal