Det er menneskelig å hjelpe den som feiler

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Moderne medisin er svært kunnskapsintensiv, og informasjonsmengden er for lengst blitt for stor til at den enkeltelege kan væreà jour (1). Som profesjon takler vi dette bl.a. med en økende spesialisering, og ved stadig flereinformasjonssystemer, protokoller og retningslinjer. Mer kunnskap gir imidlertid også en større grenseflate mot detukjente (2), og det er neppe realistisk å tro at informasjonseksplosjonen vil stilne med det første. Den moderne legenskart har altså paradoksalt nok flere hvite flekker enn før.

    Også nye pasienter strømmer på. Moderne pasienter er ikke fromme lam som finner seg i det meste, og som mener atlegen alltid gjør sitt beste. De har bedre selvtillit og høyere krav, og egne interesseorganisasjoner i ryggen.Dessuten har de stort sett mediene på sin side. På Bjørnstjerne Bjørnsons tid var det høyst uvanlig at en lege someventuelt hadde gjort feil, offentlig ble stilt til ansvar (3).

    Det moderne møtet mellom pasient og lege er ladet, med informasjon, kunnskap, følelser og snubletråder, og det erstadig mer vanlig at legefeil kommer i søkelyset (4). Konsekvensen av legefeil kan fort bli skjebnesvanger, ikke barefor pasienten, slik det alltid har vært, men også for legen.

    En lege som ikke er i stand til å innrømme egne feil kan ikke være en god lege. Men det er viktig å skjelne mellomindividuelle feil som den enkelte lege må ta ansvar for, og feil som skyldes systemets eller medisinensutilstrekkeligheter. Det er for eksempel ikke naturlig at den enkelte lege tar ansvaret for svikt som oppstår fordi denmedisinske kunnskapen i et historisk perspektiv viser seg ikke å holde mål.

    Heller ikke bør den legen klandres som følger protokollen, men likevel er uheldig, fordi alle medisinske prosedyrerer forbundet med en viss risiko. En variant av dette er de tilfeller der det ikke foreligger noen protokoll, slik atlegen må handle etter intuisjon og skjønn. Her er det skjønnet, og ikke hvordan det går med pasienten, som er legensansvar.

    Sammenhengen mellom individuelle legefeil og pasientskade må derfor begrenses til de situasjonene hvor legen handleri strid med gjeldende protokoll, utøver dårlig skjønn, eller ikke følger vanlige regler for god oppførsel.

    Hvilke muligheter har vi til å registrere og lære av våre feil, og hva skjer med leger som må ta personlig ansvarfor feil og eventuelt blir utsatt for sanksjoner? Dette er tema for Lars Frich og medarbeideres artikkel i dette nummerav Tidsskriftet (5).

    Jeg er ikke enig i deres definisjon av legefeil: "en hendelse som fører til at pasienten påføres skade ellerutsettes for unødig risiko". Her mangler det en presisering om at hendelsen skyldes legens uaktsomhet ellerforsømmelse. Men deres løsningsforslag er det lett å slutte seg til. For det første må vi bli flinkere til ådokumentere våre feil, uansett årsak og ansvar. Dette kan bl.a. gjøres gjennom en mer aktiv bruk av Helsetilsynetsmeldesentral for skader, uhell og nestenuhell i helsevesenet. For det andre må vi bli flinkere til å ta oss av kollegersom gjør feil.

    Hvis problemet på denne måten blir tatt opp i sin fulle bredde, både saklig og menneskelig, kan det bli mulig forlegen å erkjenne feil uten å tape ansikt. Det kan gi nødvendige forbedringer i arbeidsmiljøet, og den legen som hargjort feil kan komme videre uten å ligge nede altfor lenge.

    Hva skjer senere med leger som har gjort feil? En amerikansk anonym undersøkelse av selvrapporterte feil viste at delegene som tok på seg ansvaret, bl.a. ved å be om unnskyldning overfor pasient og pårørende, greide å gjørekonstruktive endringer i sitt arbeidsmiljø og sine rutiner, i motsetning til dem som forsøkte å feie det hele underteppet (6). I en annen amerikansk studie intervjuet man 47 kirurger, indremedisinere og gynekologer som alle hadde værtdømt for feil på grunn av forsømmelse (7). De mente at feil og forsømmelser først og fremst hadde med moralsk og etiskstandard å gjøre, og ikke så mye med mangelfull kunnskap eller kompetanse. De opplevde det derfor absurd å bli belærtav retten med hensyn til hvordan legearbeid skulle utføres, og trodde ikke dette nødvendigvis ville bidra til at degjorde mindre feil i fremtiden. Derimot mente de at en kollegabasert kvalitetssikringsordning, gjerne knyttet til dereseget sykehus, ville være mer effektiv enn rettssak og reprimande når det gjaldt å forebygge fremtidigeforsømmelser.

    Registrering og sanksjon er selvsagt både viktig og nødvendig. Men i det lange løp blir det likevel menneskelige ogetiske ressurser som må mobiliseres for at vi skal gjøre mindre feil, og for at de som feiler skal kunne reise segigjen. Her har vi et kollegialt ansvar som vi ikke kan løpe fra. Men den beste forsikringen er og blir en god alliansemed pasienten.

    Olaf Gjerløw Aasland

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media