Levende kunnskap kommer fra praksis

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Medisin er et akademisk fagfelt som gjerne vil bygge sin praksis på vitenskapelig kunnskap. Den erfarne kliniker vetimidlertid at ikke all praksis er like godt dokumentert, og at kunnskapsbasert medisin (evidence based medicine) neppekan besvare alle spørsmål vi burde stille angående våre aktiviteter i møtet med syke mennesker. Forskning skal hjelpeoss med å utvikle ny kunnskap og med å granske eksisterende kunnskap i et kritisk lys. Hvis det er stor avstand mellomteori og praksis, får medisinen problemer med sin akademiske troverdighet (1). Da kan forskningen komme på avveier iforhold til den sammenheng der kunnskapen til sjuende og sist skal anvendes, og praksis kan bli erfaringsbasert på enukritisk måte. Livskraftig dialog og samhandling mellom grasrot og elfenbenstårn er avgjørende for at kunnskap skalutvikles og anvendes på en forsvarlig måte i vårt fag (2).

    Swensen & Steine rapporterer i dette nummer av Tidsskriftet om erfaringer med allmennpraktikerstipendordningen (3) -en ordning som på en forfriskende måte går på tvers av en rekke anerkjente forskningsstrategiske spilleregler.Flertallet av prosjektene springer ut av problemstillinger som stipendiaten har møtt i egen praksis - ofte langt unnainstituttenes satsingsområder. Mange av stipendiatene er eldre enn den usynlige 40-årsgrensen som praktiseres for mangestipendordninger. Forskningen foregår for en stor del desentralisert, selv om instituttilknytning skal sikreoppfølging. Stipendperiodene er kortvarige - de fleste på tre måneder - og resulterer likevel i en bemerkelsesverdighøy publiseringsaktivitet. Mange av stipendiatene fortsetter med forskning, selv om dette ikke medfører tradisjonellrekruttering mot doktorgrader og universitetsstillinger.

    Et universitet som bare måler forskningsmessig suksess i antall doktorgrader, kan ikke regneallmennpraktikerstipendordningen som god investering. Et institutt som bare konsentrerer seg om å styrke den kompetanseman allerede har, vil oppleve prosjekter av denne typen som plagsomme digresjoner. Men et akademisk miljø somverdsetter korrektiv og kommentar, og som tåler å tenke nye tanker, kan se på slike korttidsgjester som en viktigpåminnelse om den medisinske virkelighet der kunnskapen skal settes på prøve. Praktikere i rollen somkorttidsstipendiater er ikke bare kunnskapsprodusenter - de representerer også en viktig mulighet for konkretbrukerevaluering av fagområdets gjeldende strategier for kunnskapsutvikling.

    Når stipendiater opplever manglende interesse og respekt for sin erfaringsbakgrunn fra vertsmiljøet, kan det væregode grunner til selvkritisk vurdering av instituttets kulturelle verdier. Det er ikke dermed gitt at målet erfredsommelig harmoni mellom teori og praksis. I en konstruktiv dialog må partene tåle å høre noe de ikke liker.Forskning er et håndverk som selv den erfarne kliniker trenger tid og krefter på å tilegne seg. Dette understrekerbetydningen av veiledning, som etter undertegnedes erfaring er minst like viktig og krevende i de småforskningsprosjekter som i de store. Selv om veilederen kanskje ikke har tematisk fordypningskunnskap elleregeninteresse innen korttidsstipendiatens prosjekttema, må gjesten ha rett til å forvente åpenhet og evne til adekvatvalg av design og metode fra veileder. God planlegging og avgrensning er en spesiell forutsetning for gjennomførbarhetav slike prosjekter (4). Korttidsstipendiater kan likevel ikke forvente veiledningskompetanse fra instituttet for alleslags prosjekter. I visse situasjoner kan instituttets viktigste bidrag være å erkjenne egen begrensning og bidra tileksterne koblinger. Fordypning og konsentrasjon er viktige og legitime dyder i et seriøst forskningsmiljø. Slikeanledninger kan likevel benyttes til seriøs vurdering av hvorvidt instituttets kompetansebredde bør styrkes.

    Medisinens historie gir mange eksempler på at den observante praktiker har sett eller hørt noe som på enutslagsgivende måte har bidratt til faglig nytenkning eller faglig kursendring. John Snow oppdaget en enorm dødelighetav kolera innenfor en radius på 250 meter fra krysset Cambridge Street og Broad Street og viste deretter at alle dedøde hadde brukt samme brønn i Broad Street. William Withering tok utgangspunkt i folkekunnskap da han gjennomførtesystematiske studier av effekten av digitalis fra revebjelle på pasienter. Bare unntaksvis vil dagensallmennpraktikerstipendiater levere virkelig banebrytende forskningsresultater, men dette gjelder også forfulltidsforskere. Det finnes imidlertid nyere eksempler på originale kasuistikker (5) og perspektivrik metodeutvikling(6) finansiert med allmennpraktikerstipend fra Den norske lægeforening. Medisinsk forskning er ikke bare å identifisereeksisterende kunnskap som ligger parat og skjult et eller annet sted, men i like høy grad å skape ny forståelse i nærsammenheng med livet vi lever (7). Vi medisinere kan ha mye å lære av Hastrup, som sier at "det antropologiske projekter en erkendelsesproces, der ikke leder mod en endelig sandhed om verden som sådan, men mod en form for klarhed overmenneskers kulturelle vilkår" (8).

    Det primærmedisinske miljøet i Norge har til nå hatt gleden av den fornyelse som allmennpraktikerstipendiatordningeninnebærer. Ordningen har funnet sin form i forhold til primærlegens behov og muligheter, men kan gjerne tilpasses andremedisinske fagfelter. Levende kunnskap krever nærhet til feltet - vitenskapelig kunnskap krever kritisk distanse (9).Disse to mål behøver ikke være uforenlige hvis møtet mellom akademi og praksis tar med seg det beste fra de toverdener. Vi trenger møteplasser mellom teori og praksis der den medisinske kunnskapen kan vokse, sette nye frø og avog til utvikle spennende mutasjoner som vi ikke kunne ha planlagt eller forutsett.

    Kirsti Malterud

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media