God medisinsk praksis avhenger av god teori

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Flere artikler i Tidsskriftet nylig illustrerer betydningen av et godt teorigrunnlag for medisinsk virksomhet.Hetlevik & Grimstad (1) viser for eksempel hvor galt det kan gå hvis leger har for snever forståelse av risikobegrepet.Haakenaasen (2) setter søkelyset på ukritisk bruk av de nye antidepressiver av typen selektiveserotoninreopptakshemmere. Berg & Haug (3) drøfter farene ved manglende dialog og refleksjon rundt legers rolle underraskt skiftende ytre betingelser. Førde og medarbeidere (4) hevder at leger lider av teorivegring når det gjelderetiske problemstillinger. Samtidig ropes det varsku om sviktende rekruttering til akademisk medisin (5, 6). Deakademiske medisinske miljøer er - eller bør være - de fremste leverandører av medisinsk teori.

    Men hva legger vi i begrepet medisinsk teori? Mitt inntrykk er at vi ofte bruker en for snever definisjon. Medisinskteori er mer enn en stor mengde empirisk og vitenskapelig kunnskap (7), og innlæring av store kunnskapsmengder i enutdanning garanterer ikke et godt teorigrunnlag. Teoribegrepet innbefatter også at fakta kan knyttes sammen på en måtesom gir mening og forklaringsverdi, og som kan danne grunnlag for riktige valg.

    De akademiske miljøenes rolle

    "Akademisk" innebærer (når det ikke brukes som skjellsord) refleksjon og meningsutveksling, forståelse av hvordan nykunnskap erverves, av forskningsresultaters begrensede gyldighet og en åpen, fordomsfri holdning til det man selv ikkevet nok om. Hvis imidlertid Schei (7) har rett i at legeutdanningen hemmer legers tenkning, og Berg & Haug (3) har retti at dialog og refleksjon forvitrer i medisinske miljøer, bør vi spørre oss om de akademiske miljøene er akademiske iordets rette forstand.

    Eksemplene nevnt innledningsvis illustrerer farene ved en for snever oppfatning av hva som er relevant medisinskteori. Når i og for seg korrekte data ikke sees i en større sammenheng, blir resultatet feil. Haakenaasen (2)argumenterer for eksempel ikke mot bruk av selektive serotoninreopptakshemmere generelt, men mot markedsføring basertpå forestillinger om absolutt spesifisitet og bagatellmessige bivirkninger. Hvis leger aksepterer slik markedsføring,tyder det på at de har et svakt teorigrunnlag om sammenhengen mellom komplekse mentale prosesser og deres substrat ihjernen. Selv om en reduksjonistisk vitenskapelig tilnærming er en forutsetning for mange dramatiske fremskritt innenmedisinen, oppstår problemer når reduksjonisten ikke ser begrensningene i sine metoder og funn: "...når uvitenhet ikkeerkjennes, og det lille vi forstår betraktes som om det var alt, da oppstår det en virkelighetsforvrengning som gjør atogså det vi vet mister sin gyldighet" (7).

    Hvordan sikre godt teorigrunnlag?

    Det er altså grunn til å tvile på om medisinstudiet gir en god nok teoretisk basis i dag. I så fall - hvor liggersvikten, og hva kan vi gjøre for å rette på dette? En god begynnelse kunne være en bred drøfting innad av hva vi menermed medisinsk teori og hvilken rolle den bør spille. Norske allmennpraktikere går foran med gode eksempler (7, 8).Videre må faresignalene når det gjelder medisinsk forskning tas alvorlig (5, 6). Vi bør også spørre om de akademiskemiljøene holder dialog og refleksjon levende, og om studentene stimuleres til å knytte kunnskaper sammen og utfordrestil å drøfte sammenhenger.

    Sist, men ikke minst, må vi være bevisst på hvordan teorigrunnlaget innlæres. Hvis målet er atteorikunnskapene skal innvirke på praksis, kreves det at studentene stadig eksponeres for situasjoner som knytter teoritil anvendelse. Derfor er klinisk smågruppeundervisning i medisinstudiet en avgjørende faktor. Klinisk undervisning ogutplassering i studietiden har altså ikke - som noen synes å tro - som mål å utdanne leger uten behov for videreopplæring når de kommer ut. Noen tror kanskje at helsevesenet ville blitt mer effektivt hvis medisinutdanningenprioriterte opplæring i praktiske prosedyrer, utfylling av skjemaer, rutiner ved sykehusavdelinger etc. Det måtte i såfall skje på bekostning av andre aspekter ved utdanningen, som trening i kliniske resonnementer, kommunikasjon ogforståelse av livsprosessene. Også diskusjonen om hvorvidt turnustjenesten er nødvendig når alle de medisinskefakultetene etter hvert har noen måneders utplassering i lokalsykehus og kommunehelsetjenesten, vitner om manglendeforståelse for grunnutdanningens vesentligste hensikt.

    Per Brodal

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media