I 1993 ble spesialiteten yrkesmedisin samordnet med bedriftslege Dnlf til den nye spesialiteten arbeidsmedisin (1).Gjennom en omfattende kurs- og veiledningsvirksomhet har over 150 kolleger senere oppnådd spesialiteten. Dette har værten kraftig stimulans for det norske arbeidsmedisinske miljøet, og det faglige nivået på bedriftshelsetjenesten er blittstyrket.
Utviklingen videre er likevel usikker. Det gjelder så vel kapasitet som faglig innhold og organisering.Spesialitetskomiteen for arbeidsmedisin har anslått at det vil være behov for 15-20 nye spesialister årlig.Flaskehalsen i spesialistutdanningen nå er antall assistentlegestillinger ved de arbeidsmedisinske avdelingene. Dettetallet må heves betraktelig om det skal være mulig å utdanne så mange spesialister som spesialitetskomiteen mener vitrenger.
Med hjemmel i arbeidsmiljøloven av 1977 ble det i 1979 utgitt egne forskrifter for bedriftslegenes virksomhet (2).Forskriftene var detaljerte og la opp til at bedriftshelsetjenesten skulle være tverrfaglig, arbeide forebyggende og haet langsiktig perspektiv på bedriftens arbeidsmiljøproblemer. Forskriftene var et brudd med tradisjonen atbedriftslegen skulle gjennomføre årlige helsekontroller og ellers ta seg av sykdom blant de ansatte. Denne typevirksomhet, som Arbeidstilsynet kaller personallegeordning, står likevel fortsatt sterkt ute i arbeidslivet. De ansatteønsker (selvfølgelig) lett tilgang til lege betalt av bedriften, og mange bedrifter finner det av flere grunnerlønnsomt å etablere slike personallegeordninger. Helsepolitisk er det imidlertid lite som taler for en slik særomsorgfor de friskeste av oss. Det bryter dessuten med prinsipper for organisering av primærhelsetjenesten, og kan bidra tilat det forebyggende arbeidet tones ned.
Ikke mange år etter at forskriftene var innført, ble det klart at de i praksis fungerte som anbefalinger og ikke varjuridisk bindende, verken for legene eller bedriftene. Som en erkjennelse av det kom Kommunal- og arbeidsdepartementeti 1994 med nye forskrifter "om verne- og helsepersonale", hvor bedriftslegen knapt er nevnt (3). Arbeidsmiljølovenlegger ansvaret for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø på arbeidsgiveren, og etter de nye forskriftene er detarbeidsgiver selv som avgjør hvordan det skal oppnås. Bedriftslegene har altså mistet den beskyttelsen som lå i detidligere forskriftene.
Som følge av dette har vi de siste par-tre årene sett fremvekst av tjenester, gjerne fra såkalte tverrfagligemedisinske sentre, som tilbyr alt fra kosmetisk kirurgi til "bedriftshelsetjeneste" i ulike former. Samtidig opplevermange av de etablerte bedriftshelsetjenestene avtakende interesse. I stedet for å binde seg til en ordning som er bygdopp og som arbeider etter kravene i de tidligere forskriftene, kjøper bedriftene seg "pakker" som kan skreddersys etterde behovene bedriftsledelsen mener bedriften har. De kan gå ut på markedet og kjøpe støymåling og hørselsundersøkelseett år, oppbygging av et internkontrollsystem det neste, og slik få en gjennomgang av ulike deler av miljøet over enviss tidsperiode. Det er ingen steder sagt at en lege må føre overoppsyn med slike undersøkelser. De vil bli gjort avdem som leverer tjenesten billigst.
Dette kan fungere bra for enkle miljøproblemer som for eksempel støy og maskinsikkerhet, forutsatt at dette sjekkesofte nok. Det vil fungere dårlig for mer sammensatte forhold, som ergonomiske problemer og psykososiale ellerorganisatoriske problemer. Slike saker egner seg dårlig for eksterne eksperter som kartlegger, vurderer, anbefaler ogdrar igjen. Det finnes etter hvert mye erfaring som tilsier at slike problemer ikke løses gjennom skippertak, men måangripes av bedriftens egne krefter og følges opp over tid.
Bedriftsleger som på faglig grunnlag ikke vil akseptere alle utslag av markedstilpasningen møter økende press, og vihar eksempler på at kolleger som ikke vil bøye seg, er blitt sagt opp (4).
I dag er bedriftslegene altså under press fra to sider. De presses av bedriftene og de ansatte, som ønsker segpersonallege. De presses også av tilbud fra konsulenter som leverer enkelttjenester etter anbud.
I år vil Kommunal- og arbeidsdepartementet starte en evaluering av den norske bedriftshelsetjenesten. Statensoverordnede hensyn for tiden synes å være å redusere det offentliges utgifter. Dette taler for at personallegeordningerhvor bedriftene betaler helsetjeneste for de ansatte, vil bli stimulert. Videre er regjeringen tilhenger av øktmarkedsstyring også i helsevesenet, noe som gjør det lite trolig at bedriftslegene vil få noen offentlig beskyttelseigjen.
Bedriftslegene går en vanskelig tid i møte. De vil ha behov for støtte fra sin fagforening for å analyseresituasjonen og for å kunne slåss for at det skal være arbeidsmedisinsk kvalitet som må være ledesnor for helsetjenestei bedriftene, og ikke kortsiktige markedsløsninger eller en ny særomsorg for friske arbeidstakere.
Håkon Lasse Leira