To fastleger for kreftpasienten?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Kreftpoliklinikker er ett av flere tiltak som kan bedre smertebehandling og terminalomsorg for kreftpasienter. IBuskerud har en ny poliklinikk bidratt til at primærlegene oppfatter kreftomsorgen som forbedret, ifølge to artikler idette nummer av Tidsskriftet (1, 2). Artiklene inspirerer til å stille det mer prinsipielle spørsmål om hvem som børgjøre hva i kreftomsorgen. Mange har tatt til orde for at allmennpraktikerens rolle bør defineres bedre, ogforsøksprosjekter er startet, bl.a. i Trondheim i tilknytning til Seksjon lindrende behandling ved Kreftavdelingen.

    Til nå har allmennpraktikere hatt sine viktigste oppgaver innen diagnostikk og terminalomsorg. Allmennpraktikerendiagnostiserer kreft hos bare et fåtall pasienter årlig, men har hver dag minst én pasient med symptomer som kan betykreft, og tre-fire pasienter som søker lege fordi de er engstelige for å ha kreft (3). Nesten halvparten av en gruppeprimærleger i Montreal hadde siste måned deltatt i palliativ behandling av fra én til fem kreftpasienter (4). I USA erdet vist at primærleger klarte å ta ansvar for terminalomsorg like bra som onkologer når begge grupper samarbeidet meden tverrfaglig gruppe ved en enhet for lindrende behandling (5).

    Kan allmennpraktikere delta i vanlig oppfølging av kreftpasienter?

    Behandling og dermed oftest også oppfølging av kreftpasienter skjer i forskjellige sykehusavdelinger, de viktigsteutenom onkologisk avdeling er kirurgisk, neurokirurgisk, medisinsk avdeling, hudavdeling, øre-nese-halsavdeling ogøyeavdeling. Kreftpasienter i remisjon har et stort behov for gjentatt informasjon om sykdommen, og de trengerfølelsesmessig støtte. Det er vist at pasienter ofte treffer nye leger ved kontrollene i sykehus. Allmennpraktikerenkan representere en mer stabil kontakt. Men hvor stort ansvar vil, kan og bør allmennpraktikeren ta?

    I en engelsk undersøkelse av 296 brystkreftpasienter ble halvparten fulgt opp på sykehus og halvparten iallmennpraksis. Hos pasienter med residiv var det ingen forskjell i hvor raskt dette ble diagnostisert, og det ble ikkefunnet forskjeller i livskvalitet i de to gruppene (6). To kanadiske studier (7, 8) har med kvalitativ metodikkgått grundig inn på spørsmålet om allmennlegers og onkologers syn på egen og andres rolle i oppfølging avkreftpasienter. Onkologene ønsket større deltakelse av allmennlegene, men mente at dette ble vanskeliggjort av atinteressen blant allmennpraktikerne varierer, at kommunikasjonslinjene er dårlige, og av pasientens egne preferanserfor spesialisten. For onkologene var det viktig å få følge noen pasienter som det gikk bra med, de har et yrke hvor denstadige konfrontasjonen med lidelse og død er hard. Flere mente at dialog og samarbeid burde økes.

    Allmennpraktikerne gav uttrykk for at det var vanskelig å komme inn med terminalomsorg der de ikke tidligere haddedeltatt i noe av kreftomsorgen. De ønsket å være med tidligere, men med delt ansvar, med et skreddersydd opplegg forden enkelte pasient, og med lett adgang til retningslinjer for oppfølging for de enkelte kreftformer. Slikeretningslinjer ble faktisk utarbeidet i 1986 på norsk for noen av de viktigste kreftformene (9). Få eller ingenallmennpraktikere i den kanadiske studien ønsket å ta totalansvar i oppfølgingen, men det var stor utilfredshet medsykehuslegenes uvillighet til å ta kontakt og foreslå konkrete oppfølgingsoppgaver. Som i Buskerud-undersøkelsen vardet stor utilfredshet med epikriseutsendelsen. Det ble klaget over at epikrisene kom for sent. Man savnet også enoppfølgingsplan og en ev. rolle for allmennpraktikeren. Dette er noe som blir tatt alvorlig i Trondheims-prosjektet,som gjelder pasienter med kort forventet levetid, men det er like nødvendig for alle kreftpasienter.

    Delt oppfølging?

    Det er ikke til å unngå at kreftpasienter iblant må forholde seg til nye leger ved oppfølgingskonsultasjoner. Mangesykehusavdelinger gjør prisverdige forsøk på å imøtekomme det vanlige pasientønsket om å påtreffe samme lege hver gang.Kanskje er det ved et samarbeid mellom allmennpraktiker og lege ved regional kreftpoliklinikk at vi har størst sjansetil å tilby den ferdigbehandlede kreftpasienten to "fastleger", med skreddersydde oppgaver. Pasientens behov er ikkebare trygghet for rask diagnostikk av eventuelt residiv eller andre komplikasjoner, vedkommende trenger også et sted åhenvende seg når angsten for tilbakefall melder seg - og det gjør den ofte. Skal vi modernisere vår kreftomsorg, børenhver kreftpasient etter avsluttet primærbehandling få tilbud om en samtaletime og mulighet for fortsatt kontakt medallmennpraktiker. Dette er ikke til hinder for at sykehuset også holder kontakt med pasienten der det er ønskelig.

    Allmennpraktikeren må gjennom epikrise, generelle retningslinjer og iblant personlig kontakt med kreftbehandlerne haklare forestillinger om innhold og begrensninger i egen rolle. Samtidig må allmennpraktikeren føle at sykehusetverdsetter hans innsats og står klar til samarbeid og rådgivning ved behov. Går det bra med pasienten, kan behovet foroppfølging avta etter hvert. Skulle det gå dårlig med pasienten, vil allmennpraktikeren stå bedre rustet til den sisteutfordringen, som knapt er kontroversiell, men likevel fortsatt forsømt og lite studert: Deltakelse i omsorg forpasient med kort forventet levetid.

    Knut Arne Holtedahl

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media