Klar for utskrivning?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Begrepene medisinsk ferdigbehandlet og utskrivningsklar burde være positive begreper både for pasienter, pårørende,leger og andre, gi uttrykk for at sykehuset har gjort jobben sin, og at primærhelsetjenesten har lagt forholdene tilrette for at pasienten ikke lenger trenger å være innlagt. Innenfor medisinsk samhandling finnes likevel knapt ord oguttrykk som er mer negativt ladet.

    Hvor stort er problemet?

    I 1981 var gjennomsnittlig 17% av sykehussengene i kirurgiske og medisinske avdelinger i Hedmark fylke opptatt avpasienter som ventet på utskrivning (1). Mellom ulike sykehus i samme fylke var det iøynefallende store forskjeller,fra 6,5% til 34%. I 1987 var 35% av sengekapasiteten ved indremedisinske avdelinger og 17% ved kirurgiske avdelingerved Oslos sektorsykehus belagt med såkalt ferdigbehandlede pasienter (2).

    I perioden 1984-87 var ca. 30% av sengene ved Medisinsk avdeling, Regionsykehuset i Trondheim "blokkert" av slikeventepasienter. I 1991-93 var andelen nede i 10-15%. I 1993 var gjennomsnittlig 6% av alle senger ved Regionsykehusetbelagt med ventepasienter (3).

    Dette fenomenet er ikke særnorsk. Ved Amtssygehuset i Glostrup, Danmark var i 1990 ca. 8% av sengene blokkert avutskrivningsklare pasienter (4). I Toronto, Canada var i perioden 1983-93 12-14% av alle sykehussenger belagt medpasienter som ventet på utskrivning (5). Antallet varierer betydelig gjennom året (4, 6). Toppen kommeri 1. kvartal,problemet er minst i 3. og 4.kvartal.

    Hvorfor er dette et problem?

    Begrepene medisinsk ferdigbehandlet, utskrivningsklar og ventepasient brukes om hverandre. Egentlig er det snakk omstadier i en prosess der sluttført sykehusbehandling er ett av flere. Først etter at det er gjort visse "håndgrep" somomfatter kommunikasjon og fellesvurderinger, er pasienten kanskje klar for utskrivning.

    I Hedmarks-undersøkelsen fra 1981 var lav sykehjemsdekning typisk for kommuner som hadde mange ventepasienter isykehus (1). Tall fra Oslo i 1986 indikerer derimot motsatt forhold: Samtidig som Oslo hadde et uforholdsmessig høytantall ventepasienter, var hovedstadens forbruk av institusjonsplasser det dobbelte av landsgjennomsnittet (7).Dekningsgraden av hjemmehjelp og hjemmesykepleie var derimot halvparten av landsgjennomsnittet, og Oslo hadde 50% fleresykehussenger per innbygger enn landsgjennomsnittet.

    Til tross for at enkelte sykehus har færre ventepasienter enn før, oppleves problemet som større. Det må derfor væreandre forhold enn ventepasientene alene som gir frustrasjon. Sannsynligvis er "akuttiseringen" av sykehusmedisinen medstadig raskere pasientstrøm, og et samtidig og vedvarende krav om effektivisering og kvalitetssikring, viktigereårsaksforklaringer.

    Det er mange i primærhelsetjenesten som spør seg om gamle pasienter i sykehus får det medisinske tilbud somspesialisthelsetjenesten har ansvaret for å gi. Dette gjelder særlig utredning og behandling av organskade med alvorligfunksjonsbegrensning og ferdighetstap, og som primærhelsetjenesten ikke har tilstrekkelig kompetanse til å ta hånd om.Problemet med såkalt ferdigbehandlede eller utskrivningsklare pasienter vil sannsynligvis ikke bli løst førforvaltningsnivåenes delansvar på disse feltene defineres klarere. Situasjonen er likevel aller mest et uttrykk for enmangelfull samhandling om selve utskrivningen.

    Hva kan gjøres?

    Undersøkelser fra Canada har vist at en geriatrisk tilnærming koordinert med systematisk planlegging avutskrivningssituasjonen gav mer enn 50% reduksjon av antall ventepasienter (5). Etter at man i Glostrup etablerte etsubakutt geriatrisk sengeavsnitt oget geriatrisk team, og ansatte kontaktsykepleier, fikk man bedre samhandling medprimærhelsetjenesten og muligheter til oppfølging etter utreise. I løpet av ett år fra 1990 var antall ventepasienterredusert med 40% (4).

    Også fra Trondheim finnes det eksempler på at det nytter. Vinteren 1994 ble det nedsatt et utvalg med representanterfra Regionsykehuset, Trondheim kommune, Sør-Trøndelag legeforening og Fylkeslegen som på faglig grunnlag utarbeidetretningslinjer for en mer aktiv utskrivningsplanlegging og bedre kontakt mellom pleie- og omsorgstjenestene i kommunenog den enkelte sykehusavdeling (3). Trondheim kommune erkjente sitt ansvar for pleie- og omsorgstjenestene, ogRegionsykehuset fikk en klarere definisjon av eget ansvar for helhetlige medisinske tiltak og initiering avrehabilitering. Et samarbeidsutvalg skulle ta hånd om problemer med praktiseringen. Dersom det oppstod uenighet omhvorvidt enkeltpasienter var utskrivningsklare, skulle dette nedfelles skriftlig og spesifiseres i forhold til punkteri retningslinjene. Administrasjonene i Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylke utarbeidet dessuten en tilleggsavtaleom betalingssatser for pasienter som likevel måtte vente på tilbud fra kommunen.

    Siden avtalen trådte i kraft høsten 1994, er antall ventepasienter ved Regionsykehuset redusert fra gjennomsnittlig43 i 1993, til 20 i 1995 og 17 i 1996. I 1996 var 2,3% av sengetallet til enhver tid blokkert av utskrivningsklarepasienter. Gjennomsnittlig ventetid på tilbud i kommunen er nå ca. ti dager. Til sammenlikning var gjennomsnittligventetid 38 dager for institusjonsplass og 16 dager for omsorgstilbud i hjemmet i 1993. Avtalen er nå gjennomført foralle somatiske sykehus i Sør-Trøndelag.

    Veien frem

    Først når sykehuset har utredet og behandlet de tilstandene som foranlediget innleggelsen, og tatt hånd omeventuelle komplikasjoner og avklart oppfølgingen, da nærmer pasienten seg status som medisinsk ferdigbehandlet. Dersomdet synes klart at pasienten vil ha behov for et pleie- og omsorgstilbud etter utskrivning, må det forutsettes atsykehusavdelingen og kommunen allerede ved innleggelsen oppretter kontakt. Tidlig kontakt bør utnyttes til fortløpendeinformasjonsutveksling og en langsiktig forberedelse til utskrivning. Etablering av en kontaktsykepleierfunksjon kanvære en løsning.

    Avgjørelsen om at en pasient trenger sykehjemsplass bør baseres på et best mulig faglig grunnlag, og alleinteressenter bør involveres i prosessen. Det kan derfor være hensiktsmessig at pasient og pårørende, og personale frabåde pleie- og omsorgstjenester og sykehusavdeling, møtes. Slike møter kan også benyttes for planlegging av andrepleie- og omsorgstiltak og rehabiliteringsopplegg, og ikke bare for sykehjemsplassering. Ifølge lovverket er detkommunens ansvar å yte nødvendige omsorgstjenester, og det skal gjøres formelt bindende vedtak om tilbudet til denenkelte pasient. Denne formaliseringen gjør det mulig å anke vedtaket til høyere instans dersom tilbudet ikke anseesgodt nok.

    Arbeidet på dette feltet gir liten prestisje (8). Resultatene er ofte vanskelig å måle i forhold tilenkeltpasienter. I tillegg er arbeidet tidkrevende, og gode tiltak forutsetter en helhetstenking som ofte er fraværendei annen medisinsk virksomhet. Søkelyset settes gjerne på mangel på forvaltningsmessig ansvar og ressurssvikt både isykehus og pleie- og omsorgstjenester. For den enkelte helsearbeider kan det likevel oppleves svært ubehagelig når detiverksettes rent administrative løsninger (9). Situasjonen for pasient og pårørende bør også mane til en vissettertanke. Hvordan oppleves det å være "rusk i maskineriet", eller å ha ektefelle eller foreldre liggende i sykehustil fortrengsel for andre? Hvor tydelig kommuniserer vi vår frustrasjon? Det er fort gjort å glemme at både pasientenselv og de pårørende er i en svært vanskelig livssituasjon.

    Olav Sletvold

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media