Tjene to herrer?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Allmennlegen mellom pasient og samfunn

    Allmennlegens rolle har i vårt land tradisjonelt gått utover konsultasjonsrommets grenser. Det er ikke mer enn 15 årsiden distriktslegen satt som formann i helserådet, fremmet samfunnsmedisinske saker og brukte sin dobbeltstemme nårdet trengtes. Komunehelseloven av 1984 hadde som hovedmål å fremme en enhetlig helse- og sosialtjeneste, bl.a. ved åintegrere primærlegen i den kommunale strukturen. Fastlønnssystemet var et viktig hjelpemiddel for å få legen til åtenke helhetlig, miljørettet, tverrfaglig og forebyggende. Noe må ha blitt borte på veien. At vi nå er på full fart motprivatdrevet, stykkprisbetalt legepraksis, kan ikke alene forklares ut fra legenes ønske om høyere inntekter. En avhovedkonklusjonene i Bjørndal og medarbeideres kartlegging fra 1995 av konsekvensene av endrede avtaleforhold i Oslosprimærhelsetjeneste var at privatisering gav økt konsultasjonsvolum og vesentlig redusert ventetid ved bestilling avtime og at stabiliteten i legestillingene økte (1). Antakelig er dette de viktigste grunnene til at kommuner landetover nå lar sine tidligere fastlønte leger overta kommunelegekontorene til privat virksomhet. Men hva med legenssamfunnsengasjement? Hva med vyene om en integrert helse- og sosialtjeneste som kjemper for et helsefremmende miljø ogtaler de svake gruppers sak? Allerede i 1989 viste Romøren i sin rapport om kommunalhelsetjenestens fem første år atsvært mange erfarne leger var gått ut eller ønsket å gå ut av samfunnsmedisinsk virksomhet i kommunene (2). Tendensenser ut til å ha fortsatt; legen kaster inn håndkleet og fraber seg å være kommunal velferdsarbeider. Mange kommuner ogbydeler prøver å motvirke dette gjennom til dels nitid regulering av legenes arbeidsvilkår. Legen skal forplikte segtil tverrfaglige møter, betjening av helsestasjoner, sykehjem o.l. Noen steder går man videre og gir pålegg omsamarbeid med helsesøster, jordmor, hjemmetjeneste, sosialkontor, barnevern, flyktningetat, fysioterapeut,ergoterapeut, trygdekontor, arbeidskontor, dagsenter for utviklingshemmede, vernet industri, psykiatriskhjemmetjeneste, omsorgen for rusmisbrukere og personer uten fast bopel, osv. Selvsagt er dette naturligesamarbeidspartnere - når lege og pasient finner det indisert. Det er imidlertid betenkelig hvis en rekke instanser medkommunens velsignelse fritt kan gjøre krav på primærlegen som sin konsulent. Allmennpraktikerens viktigste oppgave erfortsatt å behandle syke mennesker. Tre firedeler av befolkningen er i kontakt med allmennlege i løpet av et år. Defærreste har behov for særomsorg, derimot har de et sterkt ønske om at legen er tilgjengelig når han eller hun trengs.Forsøket med fastlegeordning er et skritt i retning av å definere behandleransvar overfor en populasjon som legensprimære oppgave. Ikke uventet viser evaluering av tre års fastlegeforsøk i Tromsø at dette får ringvirkninger for heleprimærhelsetjenesten i en grad verken stat eller kommune hadde forutsett (3), og at personellgrupper som driverforebyggende helsearbeid er minst fornøyd, fordi legene er blitt mindre tilgjengelige for dem. Når ressursene erknappe, kan opprioritering bare skje ved at noe prioriteres ned. Allmennleger er fremdeles en knapp ressurs i Norge i1997. Ønsker vi å være mer tilgjengelige og å gi våre pasienter bedre behandling, må vi også våge å si hva vi skalgjøre mindre av.

    Mette Brekke

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media