Meningsløse ventetidsgarantier

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I dette nummer av Tidsskriftet diskuteres ventetidsproblematikken fra flere synsvinkler. Artiklene dokumentererlangt på vei at måten vi fokuserer på ventelister og garantibrudd i sykehus i dag er fullstendig meningsløs.Kristoffersen & Piene (1) fant at andelen av dem som venter på innleggelse ved norske sykehus og som fårventelistegaranti, varierer betydelig fylkene imellom, og at bruk av et skåreskjema utviklet ved Statens helsetilsynikke økte overensstemmelsen mellom legene når det gjaldt hvem som skulle tildeles garanti (2). Åbyholm og medarbeiderefant at det blant langtidsventerne var få med alvorlige problemer, og at ventelistene var dårlig sanert (3). Piene ogmedarbeidere illustrerer i en artikkel basert på køteoretisk analayse sammenhengene mellom kapasitet, gjennomsnittligventetid og forventede antall garantibrudd på en fortreffelig måte (4).

    Ventetidsgaranti til ingen nytte

    Spørsmål som må stilles er om den måten vi retter oppmerksomheten mot ventelister og garantier, bidrar til bedre ådekke pasientenes behov, løse sykehusenes oppgaver og/eller gi sykehuseierne og politikerne et bedre styringsverktøy.Svaret på alle tre spørsmål er dessverre nei.

    Ventetidsgarantien er en politisk konstruksjon, ikke en medisinsk. Garantitider på seks eller tre måneder er ikkevalgt fordi de utgjør et fornuftig gjennomsnitt av hva som gagner pasienter som faller inn under prioriteringsutvalgetsgruppe 2 (5, 6). Er politikerne som har vedtatt å redusere garantitiden til tre måneder klar over at en slik reduksjonfordrer en kapasitetsøkning på ca. 40% i elektiv virksomhet (4)?

    Det interessante hva angår ventetider er om pasientene får behandling tilstrekkelig raskt, slik at de ikke påføresunødvendig velferds- eller helsetap, innenfor de rammer helsetjenesten arbeider under. Dette er mulig ved garanti påbåde tre og seks måneder og også uten garantiordninger. Det er også fullt mulig at betydelige deler av pasientmassenikke får behandling tilstrekkelig raskt selv om garantitider overholdes. Det er f.eks. medisinsk uforsvarlig å la enpasient der det er mistanke om kreft vente i 21/2 måned på eventuell utredning og behandling.

    Når vi i tillegg til dette får dokumentert store variasjoner i tildeling av garanti (1), blir det å unngågarantibrudd et meningsløst mål. Fylker med mange garantibrudd kan i virkeligheten innfri behov i befolkningen på enbedre måte enn fylker med få eller ingen garantibrudd. Det forhold at 6-10% av ventetidsgarantiene ikke overholdes, kangodt være alvorlig - men det vet vi ingenting om (3).

    Taktiske tilpasninger

    Uhensiktsmessige styringsmål fører til taktisk tilpasning. Tidligere fikk fylker med mange garantibrudd statligeekstraoverføringer for å øke kapasiteten. Incentivet var: jobb ineffektivt og få mer. Nå er garantibrudd blitt etubehag som fylket og sykehuset selv må bære ansvaret for. Incentivet er: gi færre pasienter garanti; det er viktigereat garantiene overholdes enn at de som har størst behov for rask behandling behandles først. Det oppstår m.a.o.konflikter mellom ventetidsgarantien og faglige vurderinger. Slik bør det ikke være.

    Ansvar for å rydde opp

    Helseministeren har ansvar for å rydde opp. Informasjonssystemene i helsetjenesten må bidra til at de beslutningerfattes som fører til at pasienter får best mulig behandling til riktig tid med de ressursene som er tilgjengelige. Iførste omgang må han sette en stopper for at de som styrer sykehusene konsentrerer seg om feilaktige oppgaver. Så lengegarantitildelingen varierer så betydelig som den gjør, og garantitidens lengde ikke har relasjon til pasientenshelseproblem, er andelen garantibrudd et galt fokus.

    Det hviler også et tungt ansvar på legene. De store variasjoner i medisinsk skjønn (2) og garantitildeling (1) somutvises, gir grunn til alvorlig refleksjon. Legene må gjøre mer for at pasientene skal få en mest mulig rettferdig ogmedisinsk korrekt behandling ut fra eksisterende kunnskap. Dette er i tråd med det beste i vår akademiske tradisjon.Det er også legenes ansvar at de som styrer helsetjenesten får informasjon slik at de kan fatte beslutninger som er tilpasientenes beste.

    Ventetider viktig

    Informasjon om ventetider er naturligvis meget viktig for pasientene - og for beslutningstakerne. Når et sykehusikke kan garantere at pasientene får behandling tilstrekkelig raskt, må det foreligge informasjon om hvordan pasientenekan unngå unødvendig tap av helse og velferd. I helseregion 2 gjøres det f.eks. forsøk på dette gjennom oversikter overmediane ventetider fordelt på fagområder (7). Informasjonen er imidlertid utilstrekkelig for praktiske formål. Forulike sykdomsgrupper og prosedyrer må man forvente at sykehusene jevnlig offentliggjør f.eks. median ventetid og etspredningsmål for ventetidskurven. På denne måten kan primærlegen i samarbeid med pasienten finne alternativebehandlingsveier med kortere ventetid dersom dette er påkrevd medisinsk.

    Dersom garantitanken skal beholdes, kan det være en idé å utvikle garantitider basert på faglige vurderinger forulike problemstillinger. Garantien kunne bestå i at pasienten får tilbud om behandling der ventetiden er tilstrekkeligkort dersom det finnes ledig kapasitet i systemet.

    Bjørn Guldvog

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media