Skadeepidemiologi - et redskap i skadeforebygging

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Skader og ulykker har enorme konsekvenser, både for individ og samfunn. Kostnaden for skader i Norge ble i 1991beregnet til 20 milliarder kroner (1). Ulykker forårsaker tap av flere leveår enn kreft her i landet. Bare hjerte- ogkarsykdommer er årsak til flere tapte leveår (2). I erkjennelsen av disse store konsekvensene har ny og spennendeforskning innen skadeepidemiologien skutt fart de siste tiår.

    Hva er skadeepidemiologi?

    Epidemiologi er moderdisiplinen for undersøkelse av sykdommers forekomst og fordeling i befolkningen, deres årsakerog mulighet for forebygging. I skadeepidemiologien benyttes epidemiologiens grunnleggende prinsipper. Samtidig utviklesegne metoder for å identifisere og kvantifisere skadeproblemer for å finne hvilke faktorer som kan påvirkes medhenblikk på profylakse. Noe av det mest spennende med skadeepidemiologien er at profylaksen kan evalueres etter få år.Et klassisk eksempel på dette er beskrivelsen av en epidemi av dødelige fallulykker for 35 år siden. På 1960-talletfalt årlig ca. 40 småbarn ut av usikrede vinduer i høye bolighus i New York. Etter en forebyggende kampanje: Childrencan't fly, ble mortaliteten for disse fallulykkene mer enn halvert (3).

    Adekvate skadedata

    En forutsetning for skadeepidemiologisk forskning er tilgang på adekvate data. Helsedata om skader som rutinemessiginnsamles, er ofte mangelfulle eller uegnet i forhold til forebygging. Skader som fører til død på ulykkesstedet, kanunnslippe registrering. Den internasjonale sykdomsklassifikasjonen International Classification of Disease (ICD)inneholder en E-kode for klassifisering av ytre årsak. Imidlertid mangler ofte denne E-koden i datasett. Iprimærhelsetjenesten er det gjort få totalregistreringer av skader. Det er enighet blant skadeepidemiologer om atdatainnsamling om ulykker og skader bør forbedres. Skal man f.eks. kunne forebygge trafikkulykker effektivt, må manforbedre dagens system for datainnsamling. I Norge planlegges det meste av trafikksikkerhetstiltak på bakgrunn av depolitirapporterte trafikkulykkene. Denne forebyggende innsatsen blir mangelfull fordi den offisielle statistikkeninneholder opplysninger om mindre enn en tredel av de ulykkene som behandles i helsevesenet (4), for syklistskadermindre enn 10% (5). Det synes nå dokumentert at innsamling og bruk av mer komplette trafikkskadedata, kan bedremulighetene for profylakse (4, 5). Selv om veimyndighetene nå inrømmer mørketallene, fortsetter de å gi villedendeopplysninger. I Norge brukes store summer til beste for bilens fremkommelighet. Det er mulig at bevilgende myndighetermåtte omprioritere noen av disse midlene til beste for trafikksikkerheten dersom veimyndighetene informerte korrekt; atvi årlig har over 40000 trafikkskadede i Norge, ikke ca. 12000!

    Haddons matrise

    En av skadeepidemiologiens pionerer var William Haddon, amerikansk lege og ingeniør som ledet US National HighwayTraffic Safety Administration fra 1966 til 1970. Han delte ulykkeshendelsen inn i tre faser: før, under og etterskadeøyeblikket. Ved opplisting av andre involverte faktorer (menneskelige, kjøretøy/utstyr, fysisk miljø/veier,sosioøkonomisk miljø/samfunnsforhold), laget han en matrise med 12 celler (tab 1), som hver for seg gir avgrensningerfor forskning om skadeprofylakse (6). For at skadeforebyggende forskning skal kunne konkurrere om midler på denhelsepolitiske arena, blir det viktig å evaluere og dokumentere effekten av slik profylakse. Punktene 9-12 i tabellenomhandler bl.a. livreddende førstehjelp, kirurgi, intensivbehandling og lokalisering av helikopterplattformer. Disseviktige aktivitetene får midler, ofte uten evaluering og dokumentasjon. Mediene og enkelte kolleger bidrar til åsynliggjøre dem med blålys og helikopterrotorer som svirrer på TV-skjermen. Forskning i fasen før skadeøyeblikket(punktene 1-3) har ikke disse virkemidlene å spille på. Ulykkesskaden som ikke skjer, blir uinteressant forsensasjonsmediene, og dermed uteblir bevilgningene. Det er sannsynliggjort at en nasjonal lov, med påbud om bruk avsykkelhjelm etter erfaringer fra Australia og USA, ville forebygge hodeskader hos ca. 1300 nordmenn årlig, de flestebarn og ungdom (5).

    Skadeepidemiologiske undersøkelser

    Det er publisert flere norske deskriptive undersøkelser om skader og ulykker (7-10). Statens institutt forfolkehelse (Folkehelsa) har for tiden flere forskningsprosjekter i Sogn og Fjordane. Imidlertid er det planlagt ellerpublisert få undersøkelser hvor det er gjort intervensjoner med endepunkt: skadehyppighet i avgrensede populasjoner. Ien pionerundersøkelse påviste man 29% reduksjon av ulykkesskader i en tidsserie fra Værøy i Lofoten med 1000 innbyggere(11). Harstad-undersøkelsen dokumenterer effektiv skadeforebygging og besparelse av sykehusressurser på en rekkeområder i et middels stort bysamfunn med 22600 innbyggere (4, 5, 12, 13). Trafikkulykker har høyest alvorlighetsgrad.Hjemmeulykkene er det kvantitativt største problem. Lårhalsbrudd er den mest ressurskrevende diagnosen og representereret formidabelt potensial for å spare lidelser og samfunnsressurser (13). Bruk av en truse med innlagt beskyttelse overhoftekulen har vist seg som et effektivt forebyggende tiltak i sykehjem i Danmark (14).

    En forutsetning for å lykkes med intervensjoner, synes å være et utstrakt tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid(15), som synes å fungerer dårligere i større bysamfunn enn i mindre. I større byer kan det være fornuftig å danneaksjonsutvalg mot ulykker og planlegge dataregisteringer og intervensjoner på bydelsnivå.

    Lokale data er lokomotivet som driver det skadeforebyggende program

    Må helsevesenet først registrere lokale data til planlegging av tiltak? Det er mye som tyder på at svaret er ja. Vihar nasjonale estimater om skader og ulykker (16). Disse kan gi antydninger om lokalsamfunnets ulykkes- ogskadeproblemer. Imidlertid finnes variasjoner i skadepanorama og skadehyppighet ut fra geografiske, kulturelle ogdemografiske forhold (9). Spesielt for motivering, vedlikehold og evaluering av det skadeforebyggende program må man halokale data. Kirurgenes spesielle innsikt gjør dem til verdifulle medarbeidere i slike programmer, både fordatainnsamling, ulykkesanalyser og deltakelse i utformingen av intervensjoner.

    Noen barrierer må overvinnes

    For å lykkes med et nasjonalt løft i skadeforebygging, må flere barrierer overvinnes: - Kirurgene er i dag hardtpresset med hyppige vakter, forventning om høy operativ aktivitet, og mye papirarbeid. De kan vanskelig pålegges nyeoppgaver uten investering av friske midler. - Ikke alle leger som gikk på doktorskolen for noen tiår siden ersamfunnsinteresserte nok eller har overskudd til å delta i dette utfordrende arbeidet. Vi må satse på morgendagensmedisinere. Undervisning i moderne skadeepidemiologi er ikke prioritert ved tre av våre fire medisinske fakulteter.Tromsø er unntaket. - Sentrale myndigheter bør inkludere annenlinjetjenesten når det gjelder ansvar forskadeforebyggende arbeid. Slik kan kirurger med interesse for profylakse, gis legitimitet til å engasjere seg iskadeforebyggende program.

    Skadeepidemiologiske forskningsprosjekter med intervensjoner kan med fordel desentraliseres. I samarbeid meduniversitetene kan dataregistrering, skadeanalyser og evaluering gjennomføres i et lokalsamfunn. Flere publiserteintervensjonsstudier i Skandinavia støtter denne påstanden (17, 18). I dagens debatt om sentralisering avsykehustjenester, ligger det her en utfordring til lokalsykehusene om å samarbeide med primærhelsetjenesten for åbefeste sin stilling.

    Børge Ytterstad

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media