Abortlov og legerolle

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Abortdebatten har blusset opp i kjølvannet av Stortingsmelding nr. 16 Om erfaringer med lov om svangerskapsavbruddmv (1). Det er liten grunn til å tro at Stortinget vil forandre loven. Både 12-ukersgrensen for selvbestemt abort og ¼2, tredje ledd, bokstav c, som gjør "stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom som følge av arvelige anlegg,sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet" til selvstendig grunn for innvilgelse av abort, vil blistående. Noen frykter fremskritt i genetisk diagnostikk, som vil gjøre det mulig å stille fosterdiagnoser før 12. ukeog dermed gi kvinner fri adgang til å "velge bort" barn med uønskede egenskaper. Uansett hvordan det går: Legene vilfortsette å spille en viktig rolle, enten de sitter i primærhelsetjenesten, på et ultralydlaboratorium, en avdeling formedisinsk genetikk eller er medlemmer av en abortnemnd. Rollen er lovbestemt og ofte ubehagelig, og krever profesjonellinnsats som kan gå på tvers av personlig religiøs eller etisk overbevisning.

    Hva krever loven?

    Når en kvinne søker lege for å be om hjelp til abort, skal legen gi informasjon og veiledning om den bistandsamfunnet kan tilby henne hvis hun velger å bære frem barnet. Her er Veileder i sosialmedisin til god nytte (2). Omnødvendig kan sosionom eller en ansatt ved trygdekontoret gi utfyllende opplysninger.

    I spesielle situasjoner er genetisk veiledning og diagnostikk aktuelt, og legen må da henvise til rett instans elleravdeling.

    Videre skal legen gi opplysning om abortinngrepets art og medisinske virkninger.

    Når kvinnen har bestemt seg, må legen umiddelbart sende begjæringen sammen med skriftlig henvisning til den avdelingder inngrepet skal utføres. Hvis inngrepet ikke kan utføres før utgangen av 12. svangerskapsuke, skal begjæringen påsamme måte sendes til den lokale abortnemnden, sammen med skriftlig begrunnelse og egne observasjoner. Disse pliktenegjelder alle leger, og ingen kan påberope seg samvittighetsfritak. En lege kan heller ikke avvise en kvinne med denbegrunnelse at det foreligger tungtveiende medisinske grunner mot å foreta inngrepet. Slik vurdering kan bare foretasav overlegen ved den institusjon hun henvises til.

    I den senere tid har uttalelser fra kolleger sådd tvil om legers holdninger og handlinger overfor kvinner sombegjærer abort. Før 1979, da alle søkere måtte gjennom en nemnd, var fordømmelse og moralprekener fra leger ikke heltuvanlig. Slik nedverdigende oppførsel var en av grunnene til at vi fikk selvbestemt abort før 13. uke. Jeg vil tro atde aller fleste leger i dag gjør sitt beste for å gi abortsøkende den hjelp og støtte som loven foreskriver. Detgjelder både primærleger og forhåpentlig oss som sitter i nemndene. De autoritære legers tid er forbi. Prinsippet ompasienters medbestemmelse og valgfrihet har snudd opp ned på gamle dogmer og hjulpet til å endre holdninger.

    Spørsmål om leger øver påtrykk for å få den gravide til å velge, alternativt ikke velge, abort, har en litt annenvalør og vil kanskje ikke komme i søkelyset på samme måte. Her er normen klar: Kvinnen skal ta sin avgjørelse på frittgrunnlag. Legen skal veilede, men ikke være tungen på vektskålen. Samtalen må avdekke den gravides situasjon, og legenmå prøve å sette seg inn i hennes holdninger og beveggrunner. Spørsmål som "hva skal jeg gjøre, doktor?" eller "hvaville du ha gjort?" må turneres profesjonelt. Det er forskjell på å gi råd og å øve påtrykk. Her må legen bruke suntskjønn og svare deretter. Hvis hun gir klart uttrykk for tvil, bør tvilen komme fosteret til gode. En kvinne som undertvil velger abort, kan få store plager med skyldfølelse og selvbebreidelse etterpå. Dette er en opplysning som kanhjelpe henne til å velge å få barnet.

    Spesialtilfellet: den arvemessige indikasjonen

    Et fåtall gravide opplever å få beskjed om at det er noe galt med fosteret. Slikt er sjokkerende, enten det kommersom følge av målrettet genetisk diagnostikk eller som tilfeldig funn ved ultralydundersøkelse. Er det resultat avselektiv diagnostikk, etter amnionpunksjon, vil den gravide på forhånd ha fått veiledning av kvalifisert lege vedavdeling for medisinsk genetikk, som også vil være ansvarlig for å meddele resultatet og bistå med ytterligereopplysninger.

    Oppdages feilen ved ultralydundersøkelse omkring 18. uke, vil kvinnen som regel være dårlig forberedt. Ipaneluttalelsen etter konsensuskonferansen 28.2.-1.3.1995 om bruk av ultralyd i svangerskapet heter det: "Detterepresenterer en grunnleggende kritikk mot virksomheten til nå, og informasjonen til den gravide kan og må forbedres"(3). Oppgaven krever sentral styring, og Statens helsetilsyn sendte i februar 1996 ut en brosjyre stilet til degravide, som ledd i forhåndsopplysningen (4).

    Ved mistanke om utviklingsavvik, er det jordmor og lege ved ultralydlaboratoriet som gir den første informasjon.Videre handling avhenger av funnet. Det kan være alt fra amnionpunksjon med dyrking av fosterceller til kollegialekspertkontroll av avvikende funn, som garanti mot feildiagnose. Når diagnosen er så sikker den kan bli, må det gis merveiledning, der spørsmålet om abort som regel vil være sentralt. Igjen er ultralydeksperter eller genetikere de fagligeaktører, avhengig av type og grad av påvist avvik. Fostre med Downs syndrom eller spina bifida er en liten gruppetallmessig, men nettopp disse symboliserer problemet: Her er foreldrenes kvaler størst når det gjelder å begjære aborteller ikke, spesielt når funnet kommer helt overraskende og ikke som resultat av planlagt undersøkelse. Formelt skalsøknaderbehandles i nemnd, men i praksis vil foreldrenes ønske tas til følge så lenge grensen for levedyktighet ikke erklart overskredet. Det gjelder da både for ekspertveiledere og nemndmedlemmer å være nøytrale samtidig som de uttrykkersympati og forståelse.

    Forsinkelser er fortsatt et problem

    Forsinkelse får konsekvenser når grensen for selvbestemt abort overskrides. Da må kvinnen møte for nemnd, et ekstraledd i prosedyren. Nemndene behandler i dag et fåtall saker og har derfor ikke faste møtedager. Det kan gå ekstra tidfør møtet holdes, og hvis søknaden innvilges, enda en stund før inngrepet kan utføres. Dermed kan svangerskapetsvarighet fort bli 14 eller 15 uker før det avbrytes, med det ekstra ubehag det medfører.

    Overskridelse av 12-ukersgrensen har flere årsaker: Det dreier seg oftest om kvinner som er usikre og vil ha littmer tid til å tenke seg om. Hvis svangerskapets varighet da ikke er korrekt beregnet, kan legen ta feil og si hun kanvente i fire uker når hun i virkeligheten alt er ti uker på vei. En annen må vente lenge på time fordi hun ikke vilopplyse grunnen til at hun søker lege, i telefonen. For andre kan en interkurrent sykdom utsette det hele flere uker.Skriftlig henvisning per post kan også gi forsinkelser.

    Det er all mulig grunn til å gi kvinnen tid til å tenke seg om. Ikke sjelden ombestemmer hun seg og frafaller ønsketom abort. På den annen side må legen ikke glemme tidsaspektet og se til at hun bestemmer seg før det er for sent. Deteri første omgang primærlegens oppgaveå fastsette svangerskapets varighet, på grunnlag av anamnese og bedømmelse avlivmorens størrelse. Ultralydmåling av fosteret blir sjelden gjort før hun kommer til sykehuset for å få utførtinngrepet. Legen må være klar over feilmarginene ved den kliniske vurderingen, som iblant kan få uheldigekonsekvenser.

    Alt i alt tror jeg legene i Norge gjør en god og samvittighetsfull jobb i møtet med kvinner som ber om hjelp iforhold til uønskede svangerskap. Innsatsen kan bli bedre når det gjelder tidsaspektet, og i noen tilfeller bør denbegrunnede henvisning være noe fyldigere for dem som henvises til nemndbehandling etter utgangen av 12. uke.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media