I en verden full av miljøproblemer, katastrofer og kriger synes nok noen at kampen mot røyking har antatt urimeligedimensjoner. Men i forhold til de helsetrusler vi kjenner, og ikke minst de former for forebyggende arbeid somhelsepersonell kan engasjere seg i, er det, i hvert fall i vår del av verden, ingen annen livsstilsendring som girtilnærmelsesvis samme veldokumenterte gevinst som avskaffelse av tobakksrøyking. Sammenliknet med den urimeligeoppmerksomhet som bagatellmessige helsefarer oppnår i befolkningen, er det ufattelig at arbeidet mot tobakksrøykingikke har fått større allmenn tilslutning.
At dette arbeidet ikke er enkelt, viser de senere års utvikling. Røykereduksjonen i Norge flatet ut i 1980-årene, ogsom Pål Kraft & Terje Svendsen viser i dette nummer av Tidsskriftet, ser vi endatil en økning av andelen dagligrøykereblant ungdom de senere årene (1).
I motsetning til i mange andre land, er røykfrihet fortsatt ikke blitt moteriktig i Norge. Bagatellisering avrøykingens medisinske skadevirkninger, misforståtte medieoppslag om behovet for og retten til nytelsesmidler i allekulturer, en stempling av dem som arbeider for røykfrie miljøer som fanatikere og gledesdrepere, samt en åpenbarundervurdering av de økonomiske markedskrefter, har ført til at den norske opinionen ikke har engasjert seg. Kampen mottobakksrøyking er blitt forbeholdt de få opplyste og bevisste. Befolkningsmajoriteten er i beste fall taus. Røykendekjendiser, tankeløse myndighetspersoner og høyrøstede røykeforkjempere bidrar til å skape inntrykk av at røyking iverste fall er en uskyldig uvane, i beste fall en berettiget nytelse.
Erfaringsmessig mottas og fortolkes informasjon om røyking selektivt. Mens nye bidrag til en overveldendedokumentasjon av tobakkens helseskader knapt blir lagt merke til, vekker røykingens mulige gunstige effekt på sjeldnetarmsykdommer eller neurologiske lidelser stor interesse. Det er derfor ikke usannsynlig at Torkel Steens påvisning avkun moderate helsefarer ved snusbruk (2) og Per Omviks diskusjon av et lavere blodtrykksnivå hos røykere enn hosikke-røykere (3) får større oppmerksomhet enn Tore Sanner & Erik Dybings gjennomgang av farene ved passiv røyking (4) idette nummer av Tidsskriftet.
Riktignok er det tegn i norsk presse til en mer nyansert og saklig tilnærming til røyking som helseproblem, menfortsatt dominerer omsorgen for de forviste og forfulgte vanerøykerne og de liberale rikssynsernes bekymring for denindividuelle frihet til å røyke hvor som helst og når som helst. For hver ny regulering som innføres, fremstår det enhåndfull lokale småkonger med sterkt markeringsbehov som ikke skal fortelles av andre hvordan de skal oppføre seg.
Den utholdende røykeren som kjemper mot både restriksjoner og opplysning, er blitt et symbol på den norske mann ogkvinne som trives best mot strømmen. Det er typisk norsk å være annerledes, og annerledeslandet Norge skiller seg etterhvert ut som et land på røyketoppen i Europa (1).
Røykestart må forhindres
Alle nyttårsforsetter og røykeavvenningskurs til tross; resultatene av ulike intervensjoner blant vanerøykere er altannet enn oppløftende. Det viser en gjennomgang av 188 randomiserte, kontrollerte undersøkelser av røykeavvenning (5).Råd fra legen om å slutte får kun 2% av røykerne til å stumpe sigaretten. Det sier noe om helsegevinsten ved røykesluttnår selv et slikt resultat karakteriseres som vel verdt innsatsen. Resultatene blir bedre når rådene suppleres medandre individuelle tiltak, men selv med nikotinplaster oppnås bare røykfrihet hos gjennomsnittlig 13% flere enn ikontrollgruppen (5).
Heller ikke omfattende innsats i lokalsamfunnet gir særlig effekt hos røykerne. Et fire års prosjekt i USA og Canadasom omfattet både allmenn helseopplysning, spesielle tiltak rettet mot helsepersonell og arbeidsplasser, samtavvenningstilbud for røykere, konkluderte med en minimal effekt på dem som røykte under 25 sigaretter daglig, ogoverhodet ingen effekt på storrøykerne, som var den viktigste målgruppen for prosjektet (6, 7). Selv om en ledsagendelederkommentar i American Journal of Public Health oppfordrer legene til å betrakte røyking som en kronisk sykdom og taansvar for behandling av røykere (8), er det liten grunn til behandlingsoptimisme.
Det aller viktigste er fortsatt å forhindre at ungdom begynner å røyke. Christine Friestad & Knut-Inge Klepp viser idette nummer av Tidsskriftet at ungdomsårene er en kritisk periode i det røykeforebyggende arbeidet (9). Tidligeksperimentering med tobakk øker risikoen for senere vanerøyking. Blant de 16-åringer som hadde forsøkt å røyke tre årtidligere, var det 43% som røykte regelmessig, mot bare 17% av dem som ikke hadde forsøkt.
Innsatsen må nå rettes mot disse aldersgruppene. Økningen i andel dagligrøykere blant tenåringer de siste årene (1)er et av de mest urovekkende tegn i dagens Helse-Norge. Tiltakene mot røyking ser ikke ut til å ha svart tilforventningene. Det må mobiliseres kreativitet og ressurser som er tilstrekkelig til å forhindre at dagens ungdom bliren ny generasjon røykere. Det må bli kult for ungdomsskoleelever å la være å røyke.
Nye tiltak
Erkjennelsen av de nedslående resultater så langt har ført til nye, prisverdige tiltak mot røyking. Kombinasjonen avnye reguleringer og mer helseopplysning vil forhåpentligvis snu utviklingen og bringe Norge mer på linje med denvestlige verden for øvrig.
Fra årsskiftet er aldersgrensen for kjøp av tobakk hevet fra 16 til 18 år. Salg av tobakk fra automater er forbudt.Det skal være røykfritt i åpne restauranter og kafeer i kjøpesentre o.l. Det skal også være røykfritt i kantiner og ialle landets barnehager, samt i barne- og ungdomsskoler. Som alltid vekker nye restriksjoner motstand. Men det er etavgjørende slag som utkjempes i disse dager. Kampen handler om å etablere røykfrihet som det normale og naturlige påflest mulig arenaer.
Samtidig skjer det en gledelig opprioritering av informasjons- og opplysningsarbeidet. Statens tobakksskaderåd haretter mange års sultefôring fått tilført ressurser som kan brukes til mer omfattende kampanjer. Gjennom satsing pågravide, småbarnsforeldre og tobakksfrie skole- og idrettsmiljøer skal barn og ungdom sikres en røykfri oppvekst. Ikkeminst er samarbeidet med Norges Idrettsforbund viktig. Dessverre fungerer idrettsmiljøene ofte som inngangsport til devoksnes røykeverden. Det skal mye gevinst i oksygenopptak og fysisk yteevne til for å oppveie hver tenåring som blirrekruttert til vanerøyking gjennom idrettsklubben. Det er sørgelig å se hvordan røykende idrettsledere og trenere blirnegative forbilder for de unge. Det samme gjelder i politiske og ideelle ungdomsorganisasjoner der ledere medmisforstått liberalisme og ønske om popularitet tillater røyking og indirekte legitimerer de unges røykedebut.
Forebyggende arbeid koster penger, og Verdens helseorganisasjon har anbefalt sine medlemsland å avsette minst 1% avtobakksavgiften til forebyggende tiltak. Dette skjer ikke i Norge, der de statlige inntekter fra tobakksavgiften nåutgjør ca. 5,5 milliarder kroner årlig. Opinionsundersøkelser viser at 71% av den norske befolkningen er enig i atmidler fra tobakksavgiften bør brukes til forebyggende tiltak.
Motivasjon og vilje må til
Mer enn noe annet er det motivasjon og vilje som trengs for å vinne kampen mot tobakksskadene. Det gjelder både forden enkelte røyker som vil slutte, for ungdom som vil motstå røykepresset på det individuelle plan, og for politikereog beslutningstakere som har ansvar for samfunnsutviklingen. Gjennom motivasjon mobiliseres vilje til å ofre noe påkort sikt, f.eks. tid, krefter, penger eller retten til å røyke overalt, for å vinne noe på lengre sikt, f.eks.redusert røyking blant ungdom.
Legene, som tidligere var pionerer i dette arbeidet, har dessverre sakket akterut. Selv om vi som gruppe fortsatthar gunstige røykevaner, er verken helsevesenet i sin alminnelighet eller legene i særdeleshet lenger aktive pådriverei kampen mot røyking (10). Skolene blir nå røykfrie før sykehusene i Norge.
Det er mye godt å si om selvstendighet og individualisme, og på mange områder kan Norge med fordel være annerledesenn andre land. La oss imidlertid håpe at det behovet for nasjonale særpreg som finnes i landet vårt, ikke tas ut itrassig røyking på tvers av alle internasjonale tendenser.
Magne Nylenna