Det er ikke ofte man finner så mange som tre artikler om yrkesrelaterte lungesykdommer i Tidsskrift for Den norskelægeforening. At man finner nettopp det i dette nummer av Tidsskriftet (1-3), er et klart tegn på at fagfeltetarbeidsmedisin er inne i en positiv utvikling.
Arbeidsrelaterte lungesykdommer er intet nytt fenomen. Den første som beskrev slike, var Agricola, i boken De remetallica som ble utgitt i 1556. Her beskrives virkningen av støv og bedervet luft blant gruvearbeidere, og Agricolaanbefaler at luften i gruvene renses og at arbeiderne tildekker ansiktet for å beskytte seg. Verken problemstillingeneeller løsningene er ukjente i dag. Selv om de tekniske løsninger på problemene gjerne er bedre, er kildene forforurensning mange. Det moderne samfunn har brakt med seg nye eksponeringer og nye helsemessige problemstillinger somAgricola lykkeligvis var forskånet fra å oppleve.
Legestanden i Norge har en lang tradisjon når det gjelder å påvise arbeidsrelaterte helseskader som omfatterlungene. Få, om noen, arbeidsrelaterte sykdommer har vært kilde til så mange doktorgradsarbeider som nettopp dettetema. Eyvind Thiis-Evensen skrev om silikoserisiko i norsk porselensindustri i 1941 (4), John Glømme om lungefibroserelatert til eksponering for ferrosilisium/ferrokrom i 1967 (5) og Knut Dale om kvarts og titanoksidstøvs innvirkningpå lungefunksjonen i 1977 (6). Kromeksponering og kreft, deriblant lungekreft, var sentralt i Sverre Langårdsavhandling fra 1980 (7), og Helge Kjuus har beskrevet lungekreft og obstruktiv lungesykdom relatert tilarbeidseksponeringer i 1986 (8). Samme år disputerte Gunnar Mowé, temaet var malignt mesoteliom (9). Bjørn Hilt skrevsin avhandling om asbestrelatert sykdom i Telemark i 1987 (10), og Per S. Bakke skrev om obstruktive luftveislidelserog arbeidseksponering i 1991 (11). Johny Kongerud (12) og Vidar Søyseth (13) har begge fokusert på lungeproblematikkinnen aluminiumsindustrien, og Knut Skyberg har sett på lungefibrose blant kabelarbeidere (14).
Betyr så dette at arbeidsrelaterte lungesykdommer er et alvorlig problem? Ja, sier artikkelforfattere idette nummer av Tidsskriftet (1-3). Derfor trenger legestanden mer kunnskap for å gi pasientene den best muligeutredning og behandling. Det presiseres i artiklene at arbeidsrelaterte lungesykdommer ofte er komplekse tilstander somkrever innsikt både i den aktuelle sykdomstilstand og i årsaksforholdene. En eksponeringsvurdering er av aller størstebetydning for å gi disse pasientgruppene rett diagnose og oppfølging videre. Det er gjerne på dette punktet at legene isærlig grad kan forbedre sin innsats. Arbeidsrelaterte lungesykdommer er tilstander som krever gode kunnskaperbåde i arbeidsmedisin og i lungemedisin for at pasientene skal bli håndtert på korrekt måte. Et samarbeidmellom denne type spesialister er av betydning for at dette skal skje. Det er alvorlige lidelser som ofte gjørpasientene arbeidsuføre, vi har med å gjøre. De enkelte pasienter som rammes, har krav på en profesjonell behandling.De trenger hjelp for å mestre sin sykdom, og mange trenger dessuten bistand for å få etablert en arbeidssituasjon dekan leve med, ev. hjelp til å få de rette trygdeytelser el.l. De erklæringer som skrives erav største betydning forpasienten, og legens uttalelser kan få store konsekvenser. Det er derfor viktig at legene tenker godt gjennom hva deskriver, og vurderer årsakssammenhenger og diagnose på beste måte.
Hvor stort problemet med de arbeidsrelaterte lungesykdommene er, derimot, er et annet spørsmål. Tor B.Aasen og medarbeidere (1) henviser til Arbeidstilsynets statistikk for å belyse dette, men antyder forsiktig at det herkan foreligge en underrapportering av tilstandene. Dette kan sies enda tydeligere: I Norge foreligger ikke en offisiellstatistikk for arbeidsrelaterte sykdommer som vi kan stole på. Statistikkoversikter om dette fra Direktoratet forarbeidstilsynet er en sjelden vare. Det er også kjent at leger i liten grad prioriterer å melde slike sykdommer. Legeneer ikke motivert for å fylle ut et tidkrevende skjema, da de vet at deres opplysninger i liten grad blir brukt, ogdessuten at legene selv i liten grad får data tilbake som er til nytte. Det må være mulig å forbedre dette.Kreftregisteret er f.eks. forbilledlig i så måte, med et register som gir fullstendige og pålitelige data som er avstor nytte for samfunnet vårt. Dette registeret er også basert på legenes melding av sykdom - og ved Kreftregisteretlykkes man godt med å få den rette informasjonen inn fra legene.
Det er et tankekors at vi i Norge - som for øvrig må sies å være langt fremme i arbeidet med forebyggendearbeidsmedisin - ikke kjenner forekomsten av arbeidsrelatert sykdom. Hvordan skal vi kunne prioritere riktig innenforebyggende helsearbeid på dette feltet uten å vite hvor store problemene er, uten å vite hvilke arbeidplasser som ermest utsatt og uten å få tilbakemelding om hvorvidt våre anstrengelser fører til forbedringer eller ei? Her harDirektoratet for arbeidstilsynet en arbeidsoppgave å ta fatt på.
Bente E. Moen