Medisin, medisinere og massemedier - misnøye og misforståelser

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    "Doctors want to tell the public what it needs to know, while the media wish to tell the public what it wants tohear" Lester King (1) Legers forhold til pressen og massemedienes dekning av medisinske saker omtales hyppig iTidsskriftet, og få emner er så ofte blitt gjenstand for lederkommentarer de senere årene (2-6). Dette nummeret pregesigjen av dagspresse og journalistikk.

    Tre ulike undersøkelser evaluerer omfang og kvalitet av presseoppslag (7-9). Dagfinn Skaare & Geir Jacobsen hargjennomgått såkalte legetabbeoppslag i Dagbladet og Verdens Gang (VG) siste halvår 1994 (7). De fant i alt 42 slikesaker. Kanskje overraskende for noen, konkluderer de med at dette er færre enn forventet, og få av oppslagene kan sieså henge ut leger på en urimelig måte. Knut Lote & Nina Aass har vurdert kvaliteten på presseoppslag om medisinskeemneri seks dagsaviser i første kvartal 1995 (8). Basert på en skjønnsmessig vurdering, kommer de til at den medisinskeinformasjonen var adekvat i 85% av oppslagene, og bare 4% av oppslagene var feilaktige. Liv Welde Johansen ogmedarbeidere er mer kritiske i sine konklusjoner som bygger på en undersøkelse av helseinformasjon i seks dagsaviser enuke våren 1995 (9). Ved hjelp av en indeks som måler kunnskapsforankringen av denne informasjonen, finner de atkvaliteten er lav og at oppslagene gjør det vanskelig for leseren å treffe kunnskapsbaserte beslutninger.

    Norsk presse i endring

    En analyse av massemedienes dekning av helsestoff forutsetter en oppdatert forståelse av pressens rolle i samfunnet.Det er en vanlig misforståelse at pressen fortsatt tjener folkeopplysningen, og at aviser og kringkasting ønsker åformidle kunnskap som kan gjøre folk flest bedre i stand til å treffe selvstendige og kloke beslutninger og mestre sinhverdag. Slik har det kanskje vært, men i dag er de ulike presseorganer først og fremst mediebedrifter der inntjeningog markedsandeler er de viktigste målene. Selvsagt kan dette være forenlig med en kritisk presse av høy kvalitet, mendet er markedet som rår, og det er opplagstallene som bestemmer profilen. Så langt er det ikke de grundige reportasjerog dyptpløyende analyser som har vunnet på denne kommersialiseringen.

    Og at det virkelig har skjedd en endring i norsk presse de siste tiårene, er mer enn nostalgisk mimring om de "gode,gamle dager".

    Den økte kampen om vår tid og oppmerksomhet merker vi alle. Gjennomsnittlig bruker nordmenn over fem timer daglig påulike massemedier, herav to timer på fjernsyn, en og en halv time på radio og 40 minutter på aviser (10). Det voksendemangfoldet avspeiles i de mange nye radio- og fjernsynskanalene, og i at 86 av de 213 avisene vi har her i landet, eretablert etter den annen verdenskrig (11).

    Men først og fremst er budskapet og innholdet endret. Den økende konkurransen i eteren fører til at sport,spørrekonkurranser og annen underholdning vinner seere på bekostning av nyheter, kulturstoff og barne- ogungdomsprogrammer (10). En fersk undersøkelse viser at fra 1965 til 1995 er det både i de største riksdekkende aviser,så vel som i radio og fjernsyn blitt mindre opplysning og mer underholdning. Samtidig har de avisene som viser størstforandring langs denne aksen, Dagbladet og VG, hatt den største opplagsøkningen (12). Utviklingen i Verdens Gang erkanskje det beste eksempelet på dette. Fra å være nærmest en "smal" avis for intellektuelle ved starten i 1945, har VGgradvis endret karakter. Tabloidformat, og en imponerende markedstilpasning med større bilder og mindre tekst,presentasjon av enkeltpersoners skjebne, satsing på sport, underholdning og kjendiser har gjort VG til landets størsteavis (13).

    Infotainment, blandingen av informasjon og underholdning, som vi særlig kjenner fra USA, har funnet veien også inn inorske massemedier. Fjernsynet vinner stadig mer av nordmenns tid og synes å fortrenge andre medier. Det er de kjappe,kvikke kanalene som yngler. Overfladisk underholdning, raske bildeskifter og liten eller ingen vilje til å forfølgeanalyser eller resonnementer er det typiske. Vi lever i et "flimmersamfunn" der små biter av informasjon passerer oss iøkende hastighet. Utviklingen har også ført til en avideologisering av norsk presse, noe som blant annet viser seg vedat stadig flere aviser blir partiløse. Arbeiderbladet er ikke lenger et pålitelig organ for Arbeiderpartiet, og Høyrekan ikke lenger stole på støtte fra Aftenposten. Forretningsdrift og redaksjonelt arbeid smelter sammen, og avisenessjefredaktører blir også administrerende direktører.

    Legenes misnøye

    Når data fra Legekårsundersøkelsen avdekker at norske leger er misfornøyd med massemedienes omtale av både medisinog medisinere, slik Dag Hofoss og medarbeidere viser i dette nummer av Tidsskriftet (14), kan dette være en reaksjonmot denne utviklingen. Samvariasjonen mellom mediemisnøye og opplevelse av liten faglig autonomi kan gi mistanke om atdet er en mer allmenn misnøye med utviklingen som sådan som kommer til uttrykk i holdningen til pressen.

    Det er mange utviklingstrekk det er god grunn til å være misfornøyd med både i samfunnet og i massemediene, men detforeligger ikke overbevisende dokumentasjon på at leger og medisinske emner behandles dårligere enn andre feltermediene beskjeftiger seg med. Funnene til Lote & Aass samsvarer faktisk godt med amerikanske data som bygger påforskeres egen vurdering av pressens dekning av arbeidene deres (15). Det er sjelden medieoppslag er direktefeilaktige, og Welde Johansen og medarbeideres konklusjon (9) kan skyldes at de ikke helt ut har tatt hensyn til deforskjellige betingelser journalister og leger arbeider under. Grunnleggende forskjellig holdning til nyhetsverdi,representativitet og forenkling mellom de to profesjonene, må føre til sammenstøt (3). At legers misnøye med medieneogså er uavhengig av egen erfaring (14), forsterker mistanken om at vi her har med et allment fenomen å gjøre.

    Det er uklokt og farlig å basere en mediestrategi på at aviser og kringkasting nærmest bevisst er ute etter å hengeut leger eller å forvrenge medisinsk informasjon.

    Misnøyen med samfunnsutviklingen i sin alminnelighet må vi kanalisere i politisk arbeid, og vår holdning tilmassemediene må vi gi uttrykk for som lesere og seere, som abonnenter og kunder. Det eneste språket som teller nåravisene gjør opp status, og bestemmer sin profil, er opplag og overskudd. Og det er tegn til at nordmenn nå markerer enslags holdning til utviklingen i massemediene. Både Dagbladet og VG, som er de fremste eksponentene forinfotainment-journalistikken, har opplagsnedgang. Kjendisbladet NÅ er nylig opphørt, og selv ukebladet Se og Hør harmotgang.

    Vi må finne en mestringsstrategi

    Vårt faglige engasjement overfor massemediene må baseres på den presse vi nå engang har her i landet, og i forholdtil mange andre land er kanskje situasjonen ikke så helsvart likevel. Utviklingen går imidlertid ikke i retning av enmer pålitelig og vitenskapsbasert presse. Snarere skjer det en slags differensiering som allerede avspeiler seg i ethøyere presisjonsnivå i regionsavisene enn i tabloidavisene i hovedstaden (8). Forskjellen mellom allmennkringkasterenNRK og konkurrentene er påtakelig når det gjelder fjernsyn og kanskje særlig radio.

    Journalister bygger først og fremst på medisinske tidsskrifter både når det gjelder å få ideer til omtale avmedisinske saker og når det gjelder å finne faktisk informasjon (16, 17). Vi bør på vår side, holde fast ved atresultater fra medisinsk forskning skal kvalitetssikres gjennom en faglig vurdering og publiseres i vitenskapeligetidsskrifter før de offentliggjøres i dagspressen (18). En bedre intern justis mellom forskere på dette punkt vil kunneredusere antallet useriøse sensasjonsoppslag. Likevel må vi huske at heller ikke den tradisjonelle, vitenskapeligeartikkel er objektiv og nøytral i forhold til forfatternes intensjoner og konklusjoner (19).

    Mangfoldet i massemediene gjør at betydningen av ett enkelt medieoppslag er kraftig redusert. Det er dessuten ikkebare leger som har mistro til massemedier og tviler på påliteligheten av mange oppslag. En undervurdering av publikumsselvstendige og kritiske skjønn, er på lang sikt det farligste massemediene kan begi seg inn på.

    Uten at det gjør smerten og ubehaget mindre for den som urettmessig henges ut gjennom ukritiske medieoppslag elleropplever at faglige budskap blir forvrengt og forvridd, er det viktig å huske at det ikke er massemediene som forvaltersannheten. Uansett hvordan en avisside ser ut, brukes den vanligvis neste dag til peisopptenning eller til innpakningav fisk. Og en paradoksal konsekvens av det mediesamfunn vi lever i, er at hukommelsen synes å bli stadig kortere bådehos lesere og redaktører. Det begrenser også skadevirkningene av feilinformasjon.

    Som leger må vi finne en mestringsstrategi i vårt forhold til massemediene. Vi må ha lov til å ønske oss både merkritiske og mer kvalitetsbevisste journalister, men samtidig må vi være forberedt på de følgene det får om våre ønskerblir oppfylt. Vi må erkjenne at medisinen aldri kan bli ufeilbarlig, og hver enkelt av oss må være forberedt på åforklare og forsvare konsekvensene av dette når noe går galt (6).

    Vi må forberede unge kolleger på de utfordringene de vil møte som leger også på dette feltet, og vi må oppdatereeldre kolleger på massemedienes nye rolle i samfunnet. I en åpen dialog med pressen må vi holde fast ved at vi somleger arbeider på faglige premisser som ikke må rokkes av mediepress.

    Så langt har medisinerne langt bedre enn massemediene stått imot kravet om markedet som den eneste sannekvalitetsvurdering. Det skal vi være stolte av selv om det iblant møter oss som grelle førstesideoppslag.

    Magne Nylenna

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media