Diskusjon
Etter innføring av obduksjonsforskriften av 2004 ble det i 20 % av dødsfallene ikke gitt informasjon til pårørende om mulig obduksjon. I 35 % av tilfellene nektet de obduksjon. Når barn dør ved Barneklinikken og Kvinneklinikken i Bergen, har det i mange år vært rutine at foreldrene blir informert og at det blir spurt om tillatelse før obduksjonen. Ved disse avdelingene nektet henholdsvis 46 % og 39 % av foreldrene obduksjon. Året før den nye forskriften var det 2 % av foreldrene som ikke ble informert, året etter var det 6 %.
I 1991 ble 1 050 personer over 15 år telefonintervjuet om obduksjon. 86 % godtok at en avdød i nær familie ble obdusert. Et stort flertall (84 %) var også positive til selv å bli obdusert (3). En amerikansk rapport viste at assistentlegene var enige om viktigheten av obduksjon. Men legene fikk dårlig veiledning, hadde vanskeligheter med tekniske spørsmål fra pårørende, følte ubehag – dødsårsaken kunne være kjent og familien opprørt (4). De pårørende synes å ha en mer restriktiv holdning når de kommer opp i en reell situasjon. Å informere mennesker som sørger er en tung oppgave som krever tid og innsikt. Ofte må yngre leger under en travel vakt gjøre det.
Det ville vært ønskelig at de store avdelingene med pasienter med alvorlige lidelser og mange dødsfall, f.eks. indremedisinske og kirurgiske avdelinger, hadde spesielt forberedt personell til å gi informasjon om obduksjon. Dette kunne være en innsiktsfull, erfaren sykepleier eller lege. Sykehusets ledelse bør vise at man ønsker en kvalitetssikring av diagnosene til dem som dør i sykehuset. Det må avsettes nødvendig tid med de pårørende for å vinne forståelse for at obduksjon er viktig.
Obduksjonen har viktige funksjoner. Dødsårsaken blir endret i betydelig grad etter obduksjon (5) – (10). Selv om den kliniske diagnostikken er blitt bedre, er obduksjon nødvendig for å oppnå en mer korrekt dødsårsaksstatistikk (11, 12). En obduksjonsfrekvens på minst 40 % av dem som dør er anbefalt for å få en riktig fordeling av dødsårsakene (13, 14). Obduksjonsfrekvensen avtar med økende alder hos pasienten, obduksjon utføres hyppigst ved barnedødsfall (15). Dette er også mønsteret ved vår avdeling.
Obduksjon er viktig i opplæringen av patologer og studenter. Man får muligheten til å studere sjeldne sykdommer og variasjonen i de store sykdomsgruppene samt sykdommens utbredelse i organene. Kunnskap fra obduksjoner bidrar til vurderingen av biopsier fra levende mennesker og er en viktig erfaring for patologene. Kvaliteten på patologens arbeid har betydning for sykehusets diagnostiske resultater, behandlingsresultater og omdømme. De kliniske diagnosene er hyppigere korrekte i sykehus med høy obduksjonsfrekvens (11).
Interessen for å rekvirere obduksjon svekkes hvis obduksjonsrapporten kommer lenge etter dødsfallet. Månedlige purringer har gitt kortere svartid, særlig har de lengste svartidene minsket. Økt oppmerksomhet omkring et medisinsk problem fører gjerne til forbedringer, men det alene løser ikke problemet.
To sammenhengende uker med obdusering for legene ga betydelig kortere svartid. Dette kan være en mer effektiv arbeidsform, spesielt i universitetsklinikker, der patologene har mange ulike oppgaver og svartiden for obduksjoner har vært lang. I en studie fra flere sykehus var svartiden kortest i patologiavdelinger uten undervisning eller assistentleger (16). At svartiden i vår avdeling minket, var kanskje å vente, i og med at det var lagt økt vekt på obduksjon. I prosjektperioden hadde overlegene og assistentlegene bedre tid til å gjøre ferdig rapportene, og vi antar at dette er den viktigste årsaken til reduksjonen av svartiden. For patologene er det også mer givende og effektivt å mikroskopere vevssnittene fra obduksjonen når den er i friskt minne. Vi mener at rapporter fra ukompliserte obduksjoner bør være ferdige etter en uke og de fleste i løpet av tre uker. Kun små grep skal til for å redusere svartiden betydelig. Kortere svartid antas å stimulere interessen for obduksjon hos klinikerne.