En bjørnehistorie.
I Balestrand var der set en bjørn i løvskogen straks ovenfor indmarken. Den hadde revet ihjel nogen sauer, og bygdens ungdom drog ivei efter den, deriblandt en gaardsgut hos kapt. Meidell, som hadde med en hund, om den muligens kunde være til nytte. Det var den nu ikke; den lusket snart hjem, og det burde gaardsgutten ogsaa ha gjort; thi før han visste av det, var bjørnen over ham, tok ham med begge forlabber om hodet og rispet ham dygtig paa begge sider av ansigtet, men slap ham snart, da den blev skræmt av folkene. Kort efter kom jeg tilfældigvis forbi og blev hentet iland for at lappe ham sammen. Han hadde 6–7 store flenger, hvorav en under haken gik ind til mundhulen, saa at saliva rendte ut. Jeg sydde ham sammen saa pent som mulig i overvær av tindebestigeren Slingsby, som den gang var paa Balestrand.
Han hadde 6–7 store flenger, hvorav en under haken gik ind til mundhulen, saa at saliva rendte ut
Nogen aar efter saa jeg gutten igjen; han hadde giftet sig, og jeg blev hentet til hans kone for at hjælpe den førstefødte til verden. Han saa da med sine skrammer i ansigtet ut som en flot tysk student. –
Efter de omtalte meriter av bjørnen blev bud sendt til Leikanger efter en skytter, som hadde været paa Ishavet og skutt isbjørn. Han kom, og nogen av bygdens folk, deriblandt en underofficer, gik med ham efter bjørnen. Denne var blit mandvond og brøt pludselig ut av skogen, kastet underofficeren til jorden og la sig over ham. Skytteren kom til og skjøt tvers igjennem bjørnen; men kulen maa ha truffet ben og bøiet av, for den dræpte ogsaa den underliggende mand.
Skytteren kom til og skjøt tvers igjennem bjørnen; men kulen maa ha truffet ben og bøiet av, for den dræpte ogsaa den underliggende mand
Nogen dager efter blev jeg av politiet anmodet om at obducere ham. Det var sommer og meget varmt, saa liket var sterkt dekomponert. Som vidne forrettet distriktslæge Chr. Meidell, som den gang var hjemme i ferien som medicinsk student.
Kulen var gaat ind under venstre clavicula, var gaat gjennom hjertet ovenfra nedad og forfra baktil, gjennom diafragma, bak leveren og ned i abdomen, hvor sønderrevne tarmer, tarmindhold og blod dannet en hel mørje. Kulen fandtes ikke, uagtet der ingen utgangsaapning var; den hadde formodentlig trængt ind i muskulaturen og forstukket sig der. Da saken var klar, rotet jeg ikke efter kulen i det sterkt dekomponerte lik. Det burde jeg kanske ha gjort, for saken fik et litet efterspil, idet skytteren rykket ut i avisen med et indlæg, hvori han benegtet muligheten av, at han kunde ha skutt vedkommende. «Distriktslægen kjendte nok ikke til de saar, som en bjørneklo kan bevirke, og han vilde se kulen, før han trodde.»
Da saken var klar, rotet jeg ikke efter kulen i det sterkt dekomponerte lik. Det burde jeg kanske ha gjort, for saken fik et litet efterspil
Et utdrag av obduktionsforretningen blev indrykket i avisen, og senere spurte han ikke mere efter kulen; en bjørneklo, som kunde frembringe en slik læsion, fandtes nok ikke.
Naar distriktslæge Meidell læser dette, haaber jeg han sender sin gamle kollega en venlig tanke.
Farsund 18de decbr. 1916. H. Meyer.