Etter Berghs død
Så ble det stille. Etter Berghs død har hans bøker og sak knapt blitt omtalt. I Norsk psykiatri gjennom tidene nevnes flere pasienter, blant andre Carl Halvorsen Paulshus (1871–1955) og Arnold Juklerød (1925–1996), som i likhet med Bergh brukte store deler av livet på å rette et kritisk søkelys mot psykiatrien (28). Bergh er imidlertid ikke omtalt (28, 29).
Psykiatrihistorien er tradisjonelt skrevet fra legenes og institusjonenes ståsted, og lite fra pasientperspektivet (30, s. 15). Mange har skrevet selvbiografiske beretninger, særlig om tvangsinnleggelser, men disse forblir ofte private og hever sjelden erfaringene til et allment nivå. Blant unntakene er Haaken Bergh og Stella Danner, pseudonym for Merete Wiger (1921–2015) (31). Vår artikkel er et bidrag til denne «psykiatrihistorien nedenfra».
I samtiden fikk Bergh betydelig oppmerksomhet. Hans bøker, foredrag, rettssaker og kamp for billighetserstatning ble bredt omtalt, og han fikk endatil foretrede for Kongen (32). Han fremmet forslag til forbedring av sinnssykestellet, og bøkene gir et sjeldent innblikk i erfaringer med datidens psykiatri. De radikale standpunktene skapte oppmerksomhet, men møtte taushet fra det etablerte miljøet.
Berghs kritikk var blant annet rettet mot sinnssykeloven av 1848, som først ble avløst av lov om psykisk helsevern i 1961 (33, 34). 1848-loven var i sin tid et stort fremskritt og forbedret forholdene for psykisk syke. Men etter hvert mistet loven sin kraft og asylene ble preget av store avdelinger og begrensede behandlingsmuligheter (30, s. 113, 493). De var i praksis pleieanstalter for fattige, også Dikemark, som var etablert i 1905. I Berghs tid var det nærmest et psykiatrisk pleiehjem (35).
Mange av Berghs ankepunkter ble oppfattet som berettigede: Det var for lett å bli tvangsinnlagt, personalet hadde for lav kompetanse (30, s. 50, 102), og kontrollen med asylene var for svak. Disse problemstillingene har vært gjenstand for debatt så lenge tvangsinnleggelser har vært hjemlet i lov (33, 34).
Andre deler av kritikken hans, som forslag om å utelukke kvinner fra kontrollkommisjonene (1, s. XVI) og gjeninnføre prylestraff (2, s. 23), svekket troverdigheten. Retorikken var ofte skarp, med karakteristikker av molbolandet Norge (1, s. XVII, s. 86) som preget av humbug og hykleri, urett, udyktighet, dumhet, tvang og usannhet (2, s. 5–6).
Bergh opptrådte hele tiden alene. Det finnes få tegn til at han søkte allianser eller deltok i bredere faglige eller politiske debatter. Hans engasjement var primært knyttet til egen sak som grunnlag for å fremheve svakhetene i samtidens psykiatri.
Kritikkens brede omfang og spørsmål knyttet til manglende sykdomsinnsikt og faktiske hendelsesforløp under innleggelsene bidro trolig også til at synspunktene hans fikk begrenset betydning.