Ole A. Andreassen har fylt ut ICMJE-skjema og oppgir følgende interessekonflikter: Hans institusjon har mottatt forskningsmidler fra Forskningsrådet, Helse Sør-Øst, EUs Horizon 2020 og Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen. Han har mottatt konsultasjonsog/ eller foredragshonorar fra Milken, Precision Health, Ledidy, Lilly, BMS, Lundbeck, Janssen og Otsuka samt honorar for rådgivningsarbeid fra Cortechs.ai, Milken, Precision Health, Ledidi, og via institusjonen for deltakelse i studier fra Janssen og Boehringer Ingelheim. Han har aksjer i Cortechs.ai, Precision Health og Ledidi.
Rune A. Kroken har deltatt i kontroll av MBX-studien.
Øvrige forfattere oppgir ingen interessekonflikt.
Erik Johnsen
Professor/ Klinikkoverlege
Universitetet i Bergen/ Haukeland Universitetssykehus
Ole A. Andreassen
Professor
Universitetet i Oslo/ Oslo Universitetssykehus
Ingrid Melle
Professor
Universitetet i Oslo/ Oslo Universitetssykehus
Jan Ivar Røssberg
Professor
Universitet i Oslo/ Oslo Universitetssykehus
Rune A. Kroken
Professor
Universitetet i Bergen/ Haukeland Universitetssykehus
Trond Aarre kritiserer bruken av antipsykotika ved akutt psykose og stiller spørsmål ved gjeldende behandlingsretningslinjer. Samtidig er argumentasjonen hans primært retorisk og bygger på en snever tolkning av forskningsgrunnlaget og en tilsynelatende ignoranse av empiriske studier og kliniske realiteter.
Når Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2023 (1) gir en sterk anbefaling om å tilby antipsykotika til voksne med psykoselidelser, er det fordi disse medikamentene har vist seg å være blant de mest effektive tiltakene vi har. At de er inkludert på WHOs liste over essensielle legemidler (2), understreker deres uunnværlige rolle i moderne psykiatri. Det er avgjørende å forstå at disse anbefalingene ikke er basert på ideologi, men på en helhetlig vurdering av solid forskning, omfattende klinisk erfaring samt internasjonale helsemyndigheters vurderinger.
Aarre etterlyser igjen placebokontrollerte studier, men overser at Helsinkideklarasjonen tydelig slår fast at nye intervensjoner skal sammenlignes med den beste etablerte behandlingen—ikke med fravær av behandling (3). Å frata pasienter en dokumentert effektiv behandling er ikke bare uetisk, det er potensielt skadelig.
Det mest alvorlige ved Aarres påstander er imidlertid hva den innebærer for pasientene. Akutt psykose er en overveldende, smertefull og invalidiserende tilstand. Psykososiale tiltak er viktige og nødvendige, men alene er de sjelden tilstrekkelige for pasienter med akutte symptomer og alvorlig funksjonssvikt. Det finnes ingen annen behandling for psykosetilstander hvor effekten er så godt dokumentert som bruken av antipsykotika.
Antipsykotika er ikke løsningen for alle. De skal brukes med omtanke og i tett samarbeid med pasienten. Den kliniske effekten er i mange tilfeller enda tydeligere enn det som kommer frem i meta-analyser. Dette er basert i klinisk erfaring, empiri og mekanistiske studier, ikke ideologi.
I stedet for å bruke tid på å svekke tilliten til en godt dokumentert behandlingspraksis, bør vi sette søkelys på hvordan vi best kan tilpasse behandlingen til den enkelte pasient—med utgangspunkt i solid forskning, kliniske erfaringer og pasientens egne ønsker. Å undergrave nytten av antipsykotika kan etterlate sårbare pasienter uten et reelt behandlingsalternativ i situasjoner der de trenger det som mest.
Litteratur:
1. World Health Organization. Mental Health Gap Action Programme (mhGAP) guideline for mental, neurological and substance use disorder. https://www.who.int/publications/i/item/9789240084278 Lest 13.6.2025.
2. World Health Organization. The selection and use of essential medicines 2023: web annex A: World Health Organization model list of essential medicines: 23rd list (2023). https://iris.who.int/handle/10665/371090 Lest 13.06.2025.
3. World Medical Association. WHA Declaration of Helsinki – ethical principles for medical research involving human participants. https://www.wma.net/policies-post/wma-declaration-of-helsinki/ Lest 13.6.2025.
M. Weibell med flere svarer T. Aarre
Rune A. Kroken har deltatt i kontroll av MBX-studien.
Øvrige forfattere oppgir ingen interessekonflikt.
Trond Aarre kritiserer bruken av antipsykotika ved akutt psykose og stiller spørsmål ved gjeldende behandlingsretningslinjer. Samtidig er argumentasjonen hans primært retorisk og bygger på en snever tolkning av forskningsgrunnlaget og en tilsynelatende ignoranse av empiriske studier og kliniske realiteter.
Når Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2023 (1) gir en sterk anbefaling om å tilby antipsykotika til voksne med psykoselidelser, er det fordi disse medikamentene har vist seg å være blant de mest effektive tiltakene vi har. At de er inkludert på WHOs liste over essensielle legemidler (2), understreker deres uunnværlige rolle i moderne psykiatri. Det er avgjørende å forstå at disse anbefalingene ikke er basert på ideologi, men på en helhetlig vurdering av solid forskning, omfattende klinisk erfaring samt internasjonale helsemyndigheters vurderinger.
Aarre etterlyser igjen placebokontrollerte studier, men overser at Helsinkideklarasjonen tydelig slår fast at nye intervensjoner skal sammenlignes med den beste etablerte behandlingen—ikke med fravær av behandling (3). Å frata pasienter en dokumentert effektiv behandling er ikke bare uetisk, det er potensielt skadelig.
Det mest alvorlige ved Aarres påstander er imidlertid hva den innebærer for pasientene. Akutt psykose er en overveldende, smertefull og invalidiserende tilstand. Psykososiale tiltak er viktige og nødvendige, men alene er de sjelden tilstrekkelige for pasienter med akutte symptomer og alvorlig funksjonssvikt. Det finnes ingen annen behandling for psykosetilstander hvor effekten er så godt dokumentert som bruken av antipsykotika.
Antipsykotika er ikke løsningen for alle. De skal brukes med omtanke og i tett samarbeid med pasienten. Den kliniske effekten er i mange tilfeller enda tydeligere enn det som kommer frem i meta-analyser. Dette er basert i klinisk erfaring, empiri og mekanistiske studier, ikke ideologi.
I stedet for å bruke tid på å svekke tilliten til en godt dokumentert behandlingspraksis, bør vi sette søkelys på hvordan vi best kan tilpasse behandlingen til den enkelte pasient—med utgangspunkt i solid forskning, kliniske erfaringer og pasientens egne ønsker. Å undergrave nytten av antipsykotika kan etterlate sårbare pasienter uten et reelt behandlingsalternativ i situasjoner der de trenger det som mest.
Litteratur:
1. World Health Organization. Mental Health Gap Action Programme (mhGAP) guideline for mental, neurological and substance use disorder. https://www.who.int/publications/i/item/9789240084278 Lest 13.6.2025.
2. World Health Organization. The selection and use of essential medicines 2023: web annex A: World Health Organization model list of essential medicines: 23rd list (2023). https://iris.who.int/handle/10665/371090 Lest 13.06.2025.
3. World Medical Association. WHA Declaration of Helsinki – ethical principles for medical research involving human participants. https://www.wma.net/policies-post/wma-declaration-of-helsinki/ Lest 13.6.2025.