Før og nå
Det som særlig slår meg når jeg leser Bloddråpetall, er hvor ofte det store kvikkleireraset i 1893 nevnes. Forfatteren setter nåtidens personlige katastrofer, som kreft, hjerneslag og demens, opp mot den store kollektive katastrofen som tok livet av 116 personer og ødela et helt lokalsamfunn. Det kan virke som fortidens traume fremdeles setter sitt preg på nåtidens lidelser. I så fall er kanskje ikke verdalsfolket helsemessig representative for nordmenn flest. Mitt favorittavsnitt i boka er postmannen Einars «reiseberetning» om da han fikk slag (s. 176–80).
Forfatteren setter nåtidens personlige katastrofer, som kreft, hjerneslag og demens, opp mot den store kollektive katastrofen som tok livet av 116 personer
I Verdalsboka fra 1993, ved 100-årsmarkeringen av raset, skrev min mentor Steinar Nakrem et kapittel om de helsemessige konsekvensene av raset og påpeker at det har vært vanskelig å finne beretninger der de medisinske problemene er nærmere belyst (5). Han er særlig opptatt av i hvor liten grad de enorme psykiske belastningene blant dem som hadde sett sine nærmeste forsvinne i gjørma, har blitt skildret i ettertid, og mener det kan skyldes at sykdom og død på den tiden var mer dagligdags.
Kanskje var det ennå litt igjen av denne holdningen da jeg som turnuskandidat i 1972 var tilkalt til sykebesøk til en av de større gårdene hvor gamlemor lå på det siste. Etter å ha undersøkt henne kunne jeg støtte familien i at tilstanden var kritisk, og jeg satt meg ned ved kjøkkenbordet og begynte å skrive innleggelsesskriv til sykehus. Da de skjønte hva jeg holdt på med, fikk jeg beskjed om at de ikke ønsket innleggelse, de ville at hun skulle dø hjemme blant sine egne. Jeg ble virkelig flau over at jeg ikke hadde skjønt det. Det ble en lærdom for livet.