Legespråk og litteratur
Skølt beskriver en hektisk hverdag i distriktsmedisin, der hun får brukt hele verktøykassen som lege – fra dramatiske avgjørelser på legevakt, til lange samtaler med pasienter som trenger mer enn resepter.
– Jeg trives godt med variasjonen. Jeg kunne aldri jobbet med noe ensformig, sier hun.
For Skølt er det ikke noe motsetningsforhold mellom legegjerningen og forfatterskapet – tvert imot.
– Legejobben gir meg et rom for å være rasjonell og strukturert. Skrivingen gir plass til det mer kreative og abstrakte. Jeg tror de to tingene balanserer hverandre godt. Når jeg er lei av alt det systematiske, får jeg utløp for noe annet i skrivingen. Og når det blir for lite håndfast, kan jeg gå tilbake til noe konkret og viktig i legejobben.
Hun mener det også er en fordel at hun har øvd opp både et skarpt blikk og et presist språk gjennom legeyrket – og at det er overførbart til skrivingen.
– Når man er lege, må man være observant. Du må se mennesker – ikke bare symptomer. Det tror jeg hjelper meg som forfatter også.
Samtidig opplevde hun det som en lettelse å få skrive mer sanselig enn det kliniske språket tillater.
– I journalen må du være presis og nøktern. Det var en befrielse å kunne bruke språket mer fritt og fange noe mer menneskelig, forklarer hun. Skølt hadde aldri sett for seg å bli en bestselgende forfatter, men har alltid hatt en lidenskap for å skrive. Egentlig skulle hun bli journalist, og studerte et år på Høgskolen i Oslo, før hun skiftet kurs og begynte på medisinstudiet.
– Jeg har alltid vært fascinert av mennesker og ekte møter. Det journalistiske har nok påvirket hvordan jeg skriver – språket skal være klart og presist, sier hun.