Nylander og medforfattere hevder (1) at dersom Legeforeningen stiller seg nøytralt til dødshjelp, vil det «innebærer ikke en støtte, men en erkjennelse av at dette er et etisk, medisinsk, juridisk og politisk spørsmål med ulike legitime perspektiver.» Siri Brelin og jeg argumenterte for det motsatte i en kronikk i Tidsskriftet i 2021 (2). Forfatterne undergraver sitt eget poeng ved å vise til legeforeningene i tre land, Canada, Tyskland og Storbritannia, som alle har valgt å «go neutral». I alle disse landene har nasjonalforsamlingene siden valgt å enten legalisere, eller starte en legaliseringsprosess, for dødshjelp. Det samme skjedde i delstaten California i 2015, og i Nederland har legeforeningens positive holdning vært vesentlig for utviklingen av eutanasilovgivningen der. Dette kan ikke overraske: Legalisering av dødshjelp blir vanskelig dersom legeforeningen sier nei. Og et skifte fra nei til nøytral vil, med rette, oppfattes av lovgiver som at legeforeningen er på glid.
Jeg er enig med forfatterne i dette: Dødshjelp angår norske leger. Det er intet som taler for at dødshjelp, om det først blir legalisert, vil bli forbeholdt en snever gruppe pasienter. Forfatternes skisse av dødshjelp spriker: Dels snakker de om «langvarig uutholdelig lidelse uten utsikt til bedring», men samtidig sier de at «pasientens autonomi er absolutt». Men hvis pasienten selv skal bestemme over eget liv, egen død - hvorfor da sette slike begrensninger på hvem som skal få hjelp til å dø? De skriver at «Primært bør pasientene selv kunne innta de nødvendige medikamentene» - men hvorfor utestenge pasienter som ikke kan svelge eller innta medikamenter selv? De mener, forståelig nok, at pasienter som skal få dødshjelp må være samtykkekompetente. Men i så fall bør vel også pasienter med intraktabel, uutholdelig psykisk lidelse, gitt at de bedømmes som kompetente, kunne få hjelp til selvmord?
Det er ikke vanskelig å stille seg generelt positiv til tanken om dødshjelp - og som forfatterne viser til (men feil-representerer tallene) er det en god del norske leger som gjør det. Utfordringen ligger i nøyaktig hvordan vi skal håndtere avgrensningen mellom de som skal få ja til dødshjelp, og de som må få nei (3).
Dersom Nylander og medarbeidere vil fremme dødshjelpssaken i Legeforeningen, burde de starte med å forklare oss andre mer om hvordan de tenker at dødshjelp i så fall skulle bli avgrenset, regulert og kontrollert.
Ja, dødshjelp angår norske leger. Som tidligere påpekt (1): Dersom dødshjelp blir en lovlig helsetjeneste i Norge, noe pasienter kan få hjelp til av sin lege, er det utenkelig at samfunnet vil godta at enkeltleger setter sin egen samvittighet over pasientens behov. Reservasjonsretten vil være illusorisk.
Litteratur:
1) Nylander G, Blomkvist AW, Schei E et al. Assistert dødshjelp angår Legeforeningen. Tidsskr Nor Legeforen 2025;145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0195.
2) Horn MA, Brelin S. Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp. Tidsskr Nor Legeforen 2021;141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0658.
3) Horn MA. Er det mulig å lage en entydig, rettferdig og forsvarlig dødshjelpslov? I: Horn MA, Kleiven DJH, Magelssen M, red. Dødshjelp Norden? Etikk, klinikk og politikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2020: 291–309.
Ja, dødshjelp angår norske leger
Nylander og medforfattere hevder (1) at dersom Legeforeningen stiller seg nøytralt til dødshjelp, vil det «innebærer ikke en støtte, men en erkjennelse av at dette er et etisk, medisinsk, juridisk og politisk spørsmål med ulike legitime perspektiver.» Siri Brelin og jeg argumenterte for det motsatte i en kronikk i Tidsskriftet i 2021 (2). Forfatterne undergraver sitt eget poeng ved å vise til legeforeningene i tre land, Canada, Tyskland og Storbritannia, som alle har valgt å «go neutral». I alle disse landene har nasjonalforsamlingene siden valgt å enten legalisere, eller starte en legaliseringsprosess, for dødshjelp. Det samme skjedde i delstaten California i 2015, og i Nederland har legeforeningens positive holdning vært vesentlig for utviklingen av eutanasilovgivningen der. Dette kan ikke overraske: Legalisering av dødshjelp blir vanskelig dersom legeforeningen sier nei. Og et skifte fra nei til nøytral vil, med rette, oppfattes av lovgiver som at legeforeningen er på glid.
Jeg er enig med forfatterne i dette: Dødshjelp angår norske leger. Det er intet som taler for at dødshjelp, om det først blir legalisert, vil bli forbeholdt en snever gruppe pasienter. Forfatternes skisse av dødshjelp spriker: Dels snakker de om «langvarig uutholdelig lidelse uten utsikt til bedring», men samtidig sier de at «pasientens autonomi er absolutt». Men hvis pasienten selv skal bestemme over eget liv, egen død - hvorfor da sette slike begrensninger på hvem som skal få hjelp til å dø? De skriver at «Primært bør pasientene selv kunne innta de nødvendige medikamentene» - men hvorfor utestenge pasienter som ikke kan svelge eller innta medikamenter selv? De mener, forståelig nok, at pasienter som skal få dødshjelp må være samtykkekompetente. Men i så fall bør vel også pasienter med intraktabel, uutholdelig psykisk lidelse, gitt at de bedømmes som kompetente, kunne få hjelp til selvmord?
Det er ikke vanskelig å stille seg generelt positiv til tanken om dødshjelp - og som forfatterne viser til (men feil-representerer tallene) er det en god del norske leger som gjør det. Utfordringen ligger i nøyaktig hvordan vi skal håndtere avgrensningen mellom de som skal få ja til dødshjelp, og de som må få nei (3).
Dersom Nylander og medarbeidere vil fremme dødshjelpssaken i Legeforeningen, burde de starte med å forklare oss andre mer om hvordan de tenker at dødshjelp i så fall skulle bli avgrenset, regulert og kontrollert.
Ja, dødshjelp angår norske leger. Som tidligere påpekt (1): Dersom dødshjelp blir en lovlig helsetjeneste i Norge, noe pasienter kan få hjelp til av sin lege, er det utenkelig at samfunnet vil godta at enkeltleger setter sin egen samvittighet over pasientens behov. Reservasjonsretten vil være illusorisk.
Litteratur:
1) Nylander G, Blomkvist AW, Schei E et al. Assistert dødshjelp angår Legeforeningen. Tidsskr Nor Legeforen 2025;145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0195.
2) Horn MA, Brelin S. Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp. Tidsskr Nor Legeforen 2021;141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0658.
3) Horn MA. Er det mulig å lage en entydig, rettferdig og forsvarlig dødshjelpslov? I: Horn MA, Kleiven DJH, Magelssen M, red. Dødshjelp Norden? Etikk, klinikk og politikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2020: 291–309.