Fra fast inventar til gjest
Fra å ha vært et komfortabelt, fast inventar på et lokalsykehus i flere år er jeg nå gjest på et større sykehus med andre normer og regler. I løpet av samme uke kan jeg jobbe med nye mennesker på nye steder og med nye pasienter nesten daglig. Som erfaren lege i spesialisering, snart spesialist, har jeg daglig spørsmål om hverdagslige rutiner, toalettfasiliteter, varslingsrutiner og hvilket utstyr som er tilgjengelig. Jeg sier i mindre grad «sånn gjør vi» og spør i større grad «er det sånn dere pleier å gjøre det?»
Rammeverket rundt varierer fra dag til dag. Du mister oversikten og kan gjøre store eller små feil du ellers ikke ville gjort
Rundt meg ser jeg at spesialister forventes å jobbe som nomader, med liten autonomi og kontroll over egen arbeidssituasjon. Man tar med seg kunnskap og hender til ulike lokalisasjoner for å dekke hull i vaktplanen – ofte på kort varsel. Selv erfarne leger kan bli stående i usikre situasjoner, fordi rammeverket rundt dem varierer fra dag til dag. Du mister oversikten og kan gjøre store eller små feil du ellers ikke ville gjort.
Den sosiale tryggheten og støtten jobb ofte representerer, reduseres også betydelig. Ingen rekker å bli kjent med deg, tiden er knapp og man vet jo nesten ikke selv hvilken identitet man har lenger etter å ha øvd føyelighet og fleksibilitet lenge nok.