Jeg vil bidra ved å rette opp en feil i kronikken, opplyse saken ytterligere, samt presentere noen synspunkter.
Kronikken sier det skal være minst 95 % virkestoff tilgjengelig ved utløpsdato (1). Det er ikke noen fast regulatorisk grense for innhold av virkestoff ved utløpsdato. Dette setter produsenten basert på tilgjengelig kunnskap (2, 3). I praksis er ofte ± 10 % brukt. Det er muligens en trykkfeil, men kronikken er altså litt for streng, uten at det endrer på budskapet.
Det er henvist til testing av legemidler brukt i USA. Disse kan være identiske med legemidler på markedet i Norge, men de kan også være forskjellige. Forskjeller i tilvirkningsprosessen for produkt og virkestoff, emballasje, hjelpestoffer, kan føre til forskjeller i stabilitet. For autoinjektorer kan det være forskjeller i injeksjonsmekanisme og stabiliteten til denne. Man kan derfor ikke, med høy sikkerhet, bruke resultater fra stabilitetstesting på legemiddel fra USA til å forutsi korrekt stabilitet på legemiddel i Norge, uten å vite at det er samme produkt (2, 4).
Det ville allikevel ikke vært overraskende om forskjellige produsenters produkter, med samme virkestoff og legemiddelform, hadde lik stabilitet. Det kan vurderes om man ved å akseptere høyere risiko kunne lagre lengre enn utløpsdato. Dette krever godt samarbeid og kompromissvilje mellom mennesker med høy kompetanse på effekt, sikkerhet og kvalitet.
I tillegg til studier for å dokumentere holdbarheten før legemidler godkjennes, så må produsenten utføre nye stabilitetsstudier så lenge det er på markedet, minst én batch i året. Disse studiene verifiserer at produktene fortsatt beholder kvaliteten innenfor godkjent holdbarhetstid. Normale variasjoner i produksjonen kan føre til endret stabilitet (5). Noen legemiddelfirma har som policy å ikke ha lengre holdbarhet enn 3 år, uansett reell holdbarhet. Dette sparer dem for utgifter til lengre stabilitetsstudier.
Det hadde vært fint om legemiddelmyndigheter stilte krav om at produsentene utførte stabilitetsstudier med varighet til legemidlene ikke er brukbare lenger, altså inntil de ikke lenger holder de satte spesifikasjoner. Kanskje det kunne vært satt et tak på 10-20 år for å unngå testing inn i evigheten? Det kunne også blitt satt krav til testing av oppbevaringsbetingelser, som temperatur og lysbeskyttelse, til de ikke lenger er brukbare. På denne måten ville helsepersonell kunne ha tillit til at informasjonen om stabilitet/oppbevaring i preparatomtalen er korrekt. I dag er det mange som ikke har tillit til denne informasjonen, da det i mange tilfeller er for strengt. Legemiddelmyndighetene i Norge kan ikke stille slike krav alene, det må innføres internasjonalt.
Litteratur
1. Opdøhl S. Beredskapskritiske medikamenter kan benyttes etter utløpsdato. Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0248.
2. Official Journal of the European Union. Commission Directive 2003/63/EC of 25 June 2003 amending Directive 2001/83/EC of the European Parliament and of the Council on the Community code relating to medicinal products for human use. 3.2.2.5. Control of the finished medicinal product. eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:32003L0063 Lest 29.1.2025
Regulatoriske synspunkter
Jeg vil bidra ved å rette opp en feil i kronikken, opplyse saken ytterligere, samt presentere noen synspunkter.
Kronikken sier det skal være minst 95 % virkestoff tilgjengelig ved utløpsdato (1). Det er ikke noen fast regulatorisk grense for innhold av virkestoff ved utløpsdato. Dette setter produsenten basert på tilgjengelig kunnskap (2, 3). I praksis er ofte ± 10 % brukt. Det er muligens en trykkfeil, men kronikken er altså litt for streng, uten at det endrer på budskapet.
Det er henvist til testing av legemidler brukt i USA. Disse kan være identiske med legemidler på markedet i Norge, men de kan også være forskjellige. Forskjeller i tilvirkningsprosessen for produkt og virkestoff, emballasje, hjelpestoffer, kan føre til forskjeller i stabilitet. For autoinjektorer kan det være forskjeller i injeksjonsmekanisme og stabiliteten til denne. Man kan derfor ikke, med høy sikkerhet, bruke resultater fra stabilitetstesting på legemiddel fra USA til å forutsi korrekt stabilitet på legemiddel i Norge, uten å vite at det er samme produkt (2, 4).
Det ville allikevel ikke vært overraskende om forskjellige produsenters produkter, med samme virkestoff og legemiddelform, hadde lik stabilitet. Det kan vurderes om man ved å akseptere høyere risiko kunne lagre lengre enn utløpsdato. Dette krever godt samarbeid og kompromissvilje mellom mennesker med høy kompetanse på effekt, sikkerhet og kvalitet.
I tillegg til studier for å dokumentere holdbarheten før legemidler godkjennes, så må produsenten utføre nye stabilitetsstudier så lenge det er på markedet, minst én batch i året. Disse studiene verifiserer at produktene fortsatt beholder kvaliteten innenfor godkjent holdbarhetstid. Normale variasjoner i produksjonen kan føre til endret stabilitet (5). Noen legemiddelfirma har som policy å ikke ha lengre holdbarhet enn 3 år, uansett reell holdbarhet. Dette sparer dem for utgifter til lengre stabilitetsstudier.
Det hadde vært fint om legemiddelmyndigheter stilte krav om at produsentene utførte stabilitetsstudier med varighet til legemidlene ikke er brukbare lenger, altså inntil de ikke lenger holder de satte spesifikasjoner. Kanskje det kunne vært satt et tak på 10-20 år for å unngå testing inn i evigheten? Det kunne også blitt satt krav til testing av oppbevaringsbetingelser, som temperatur og lysbeskyttelse, til de ikke lenger er brukbare. På denne måten ville helsepersonell kunne ha tillit til at informasjonen om stabilitet/oppbevaring i preparatomtalen er korrekt. I dag er det mange som ikke har tillit til denne informasjonen, da det i mange tilfeller er for strengt. Legemiddelmyndighetene i Norge kan ikke stille slike krav alene, det må innføres internasjonalt.
Litteratur
1. Opdøhl S. Beredskapskritiske medikamenter kan benyttes etter utløpsdato. Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0248.
2. Official Journal of the European Union. Commission Directive 2003/63/EC of 25 June 2003 amending Directive 2001/83/EC of the European Parliament and of the Council on the Community code relating to medicinal products for human use. 3.2.2.5. Control of the finished medicinal product. eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:32003L0063 Lest 29.1.2025
3. European Medicines Agency. Committee for proprietary medicinal products (CPMP). Guideline on stability testing: stability testing of existing active substances and related finished products. 2.2.5 Specification. https://www.ema.europa.eu/en/documents/scientific-guideline/guideline-stability-testing-stability-testing-existing-active-substances-and-related-finished-products-revision-1-corr_en.pdf Lest 29.1.2025.
4. European Medicines Agency. Committee for proprietary medicinal products (CPMP). Guideline on stability testing: stability testing of existing active substances and related finished products. 2.1.3 Selection of Batches. https://www.ema.europa.eu/en/documents/scientific-guideline/guideline-stability-testing-stability-testing-existing-active-substances-and-related-finished-products-revision-1-corr_en.pdf Lest 29.1.2025.
5. European Commission. Health and Consumers Directorate-General. The Rules Governing Medicinal Products in the European Union, Volume 4, EU Guidelines for Good Manufacturing Practice for Medicinal Products for Human and Veterinary Use, Part 1, 6.32 Quality Control. https://health.ec.europa.eu/document/download/c74c8720-27bf-4252-808f-d65a206a90bb_en?filename=2014-11_vol4_chapter_6.pdf Lest 29.1.2025.