Takk til Trygve Kase for kommentaren til vår artikkel publisert i Tidsskriftet 26.9.24. Til tross for at spørreundersøkelsen hadde en responsrate på 27 %, og resultatene derfor må tolkes med forsiktighet, er vi ikke enige med Kase om at resultater fra studien «ikke kan brukes til noe som helst». Vi mener det er et interessant paradoks at noen fastleger ser utfordringer med privat helseforsikring, men likevel unnlater å undersøke medisinsk indikasjon for henvisning når pasienter ber om det via forsikringen. Videre forskning på dette området bør derfor være av samfunnsmessig interesse.
Vi kjenner oss heller ikke igjen når Kase beskylder oss for å snakke nedsettende om våre kollegaer. En del av samfunnsoppdraget vårt som leger er å sikre at helsetjenester er hensiktsmessige og forsvarlige både for enkeltpasienter og felleskapet (1, 2). Herunder beskytte pasienter fra medisinsk overaktivitet. Vår studie viser at dette kan være utfordrende i praksis. Vi har brukt private helseforsikringer som eksempel, men sykemeldinger, som Kase etterspør, er utvilsomt et annet område som er krevende å håndtere for mange fastleger (3).
I Norge har det vært utbredt enighet om å satse på en felles helsetjeneste, som legger vekt på rettferdighet, likeverdige tjenester og folkehelse. Utstrakt kommersialisering blir problematisk når kundetilfredshet settes høyere enn faglige prinsipper. Fragmentering og økende overforbruk av unyttige tjenester er ikke et gode (4). Legeprofesjonen har også et ansvar for selvjustis, og det å påpeke tidsaktuelle utfordringer er ikke det samme som å snakke i et «ekko-kammer», som Kase hevder. Mange pasienter får uten tvil god hjelp av dyktige leger i kommersielle virksomheter, og det er selvfølgelig en forskjell mellom å utnytte ledig kapasitet hos private aktører til faglig godt begrunnet aktivitet, og å utvide tilbudet om kommersielle helsetjenester i tråd med markedsmekanismene. Det siste vil ikke være bærekraftig verken for helsevesenet eller samfunnet, med mindre vi er villige til å nedprioritere kronisk syke, pasienter med sammensatte helseproblemer og andre grupper som er lite attraktive kommersielt (5).
3. Hoff EH, Kraft KB, Moe CF et al. The cost of saying no: general practitioners' gatekeeping role in sickness absence certification. BMC Public Health 2024; 24(1): 439.
4. Hjörleifsson S, Getz LO. Besinnelse for bærekraft. Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0025
5. Krokstad S. Fallgruver for helsetjenesten. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133. doi: 10.4045/tidsskr.13.0616
J. Breivold og K. I. Rø svarer
Takk til Trygve Kase for kommentaren til vår artikkel publisert i Tidsskriftet 26.9.24. Til tross for at spørreundersøkelsen hadde en responsrate på 27 %, og resultatene derfor må tolkes med forsiktighet, er vi ikke enige med Kase om at resultater fra studien «ikke kan brukes til noe som helst». Vi mener det er et interessant paradoks at noen fastleger ser utfordringer med privat helseforsikring, men likevel unnlater å undersøke medisinsk indikasjon for henvisning når pasienter ber om det via forsikringen. Videre forskning på dette området bør derfor være av samfunnsmessig interesse.
Vi kjenner oss heller ikke igjen når Kase beskylder oss for å snakke nedsettende om våre kollegaer. En del av samfunnsoppdraget vårt som leger er å sikre at helsetjenester er hensiktsmessige og forsvarlige både for enkeltpasienter og felleskapet (1, 2). Herunder beskytte pasienter fra medisinsk overaktivitet. Vår studie viser at dette kan være utfordrende i praksis. Vi har brukt private helseforsikringer som eksempel, men sykemeldinger, som Kase etterspør, er utvilsomt et annet område som er krevende å håndtere for mange fastleger (3).
I Norge har det vært utbredt enighet om å satse på en felles helsetjeneste, som legger vekt på rettferdighet, likeverdige tjenester og folkehelse. Utstrakt kommersialisering blir problematisk når kundetilfredshet settes høyere enn faglige prinsipper. Fragmentering og økende overforbruk av unyttige tjenester er ikke et gode (4). Legeprofesjonen har også et ansvar for selvjustis, og det å påpeke tidsaktuelle utfordringer er ikke det samme som å snakke i et «ekko-kammer», som Kase hevder. Mange pasienter får uten tvil god hjelp av dyktige leger i kommersielle virksomheter, og det er selvfølgelig en forskjell mellom å utnytte ledig kapasitet hos private aktører til faglig godt begrunnet aktivitet, og å utvide tilbudet om kommersielle helsetjenester i tråd med markedsmekanismene. Det siste vil ikke være bærekraftig verken for helsevesenet eller samfunnet, med mindre vi er villige til å nedprioritere kronisk syke, pasienter med sammensatte helseproblemer og andre grupper som er lite attraktive kommersielt (5).
Litteratur
1. Hunskår S. Allmennmedisin. 4. utgave. ed. Oslo: Gyldendal, 2023.
2. Den Norske Legeforening. Code of Ethics for Doctors. 14.10.2015. https://www.legeforeningen.no/om-oss/etikk/etiske-regler-koder-deklarasjoner-og-lignende/code-of-ethics-for-doctors-/ Lest 10.10.2024.
3. Hoff EH, Kraft KB, Moe CF et al. The cost of saying no: general practitioners' gatekeeping role in sickness absence certification. BMC Public Health 2024; 24(1): 439.
4. Hjörleifsson S, Getz LO. Besinnelse for bærekraft. Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0025
5. Krokstad S. Fallgruver for helsetjenesten. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133. doi: 10.4045/tidsskr.13.0616