A. M. Kennedy: Om narkolepsi.
Denne tilstand karakteriseres av paroksysmale anfall av søvnighet som hyppig innfinner sig om dagen og som ofte er helt uimotståelige. Tilstanden er først beskrevet i 1880 av Gélineau. Anfall av søvnighet kan naturligvis finnes som et symptom ved tilstander med sikkert påviselige patologiske lesjoner, f. eks. cerebral arteriosklerose, dyspituitarisme, supracellære cyster, encephalitis lethargica m. fl.; men der en gruppe tilfelle som synes å være «idiopatiske» eller «funksjonelle», forsåvidt som der ikke kan påvises organisk sykdom. I en del av disse tilfelle kan kataleptiske anfall slutte sig til narkolepsien.
Men i almindelighet duppet han av nogen sekunder, fikk da gjerne nogen puff og spørsmål om hvad han mente med å kjøre slik i sik-sak
Kasus: 26 år gl. chauffør som i 15–16 års alderen hadde «influensa» og var syk 2–3 mndr. Efter dette tilbøielighet til «blå hender». (Hans søster hadde i 23-års alderen en periode hvor hun var «nervøs og nedfor», hadde hodepine, perioder av tungsinn, men aldri søvnighetsperioder). 22 år gl. hadde han av og til forbigående anfall av dobbeltsyn som varte 5–10 min.; i begynnelsen bare dobbeltsyn én gang månedlig, men senere noget hyppigere. 3 år senere (25 år gammel) fikk han hodepine, og nu meldte der sig anfall av søvnighet mens han kjørte sin automobil. Dette kom over han plutselig uten aura, og skjønt han ikke falt isøvn mens han kjørte, var det med den største viljeanspendelse han greide å holde sig våken. Men i almindelighet duppet han av nogen sekunder, fikk da gjerne nogen puff og spørsmål om hvad han mente med å kjøre slik i sik-sak. Av og til når han merket anfallet var i anmarsj, stanset han bilen og undskyldte sig med at han måtte se litt på motoren, for derved å få anfallet til å gli over.
Han forklarte at disse rykninger først var optrådt efter at han holdt på å kollidere
Han holdt det allikevel gående som chauffør i 6 mndr. tross daglige anfall, inntil han en dag holdt på å kjøre inn i en bil. Han opgav nu sin beskjeftigelse idet han syntes helt å miste kontrollen over sig selv, og ble innlagt i sykehus. Han frembød et engstelig uttrykk og fikk lett kramper eller rykninger i lebe, kropp eller hode ved f. eks støi; men han forklarte at disse rykninger først var optrådt efter at han holdt på å kollidere. Refleksene var livlige. Synsfelt og øienbunn normale. Urin normal. W.R. ÷. Fysikalske undersøkelser vist normale funn. Røntgenogram av sella turcica normalt. Han sov godt om natten, og sov likeledes om dagen hvis det var rolig i stuen. Av og til kom der hetetokter i ansiktet, og han følte sig het i hodet, pannen føltes da varm ved berøring. Under hospitalsoppholdet klaget han over tyngde i hodet og av og til hodepine. Efter 7 ukers behandling blev han roligere og mindre søvnig, og rykningene ophørte omtrent helt. Efter utskrivningen hadde han en ukes ferie og var betydelig bedre, men blev da han kom hjem verre enn nogensinne. 2 mndr. efter utskrivningen hadde han sitt første kataleptiske anfall. I de 20 mndr. sykdommen har vart, har der ikke vist sig tegn på intrakraniell tumor. Muligens kan tilstanden skyldes en encefalit i 16 års alderen; men hans diplopli viste sig først 6 år senere, og først 3 år efter diplopien begynte de narkoleptiske symptomer.
(The British Medical Journal, nr. 3572, s. 1112.)
Alfred Sundal.