Tidligere anestesioverlege Andreas Skulberg gikk bort den 11. januar 2024.
Han ville ha fylt 100 år den 24. mars.
Han studerte medisin i København etter krigen, da Danmark bisto Norge ved å skaffe studieplass for norske medisinstudenter i to år. Som ung lege deltok han i 1953 på det norske feltsykehuset under Koreakrigen, og han påbegynte sin anestesikarriere på Rikshospitalet i 1954 som en av de tidligste anestesilegene i Norge. Senere arbeidet han på Fredrikstad sykehus og, fra 1967, på Ullevål sykehus, der han forble til han ble pensjonert i 1990.
Han var en meget dyktig anestesilege og var svært vennlig og uformell i sin væremåte, både overfor kolleger og pasienter. Blant mange oppgaver hadde han hovedansvaret for anestesi til nyfødte og spedbarn som måtte opereres for livstruende misdannelser i øsofagus/gastrointestinalkanalen. Han var svært interessert i akuttmedisin og gjorde en stor innsats med å få etablert en toårig medisinsk utdanning av ambulansesjåførene i 1974. Ambulanseskolen, og lignende undervisning, ble etter hvert innført i ambulansetjenesten i alle fylker.
Han var også helt sentral i arbeidet med å få iverksatt legeambulansedriften i Oslo i 1967.
Skulberg var i stor grad virksom i utdanningen av blivende anestesileger og anestesisykepleiere ved Ullevål sykehus og var fremragende både som foreleser og som praktisk instruktør. Han skrev flere bøker om førstehjelp og gjenopplivning og tok i 1987 en doktorgrad på drukningsulykker i Norge. I 1982/83 var han medisinsk sakkyndig i rettssaken mot sykehjemsbestyreren som tok livet av 22 gamle sykehjemspasienter i Orkdal, hovedsakelig ved bruk av det muskelparalyserende middel Curacit.
Skulberg var leder av Norsk anestesiologisk forening i 1964 og ble æresmedlem i foreningen i 1996. I en periode var han også leder av Nordisk anestesiologisk forening. Skulberg mottok en rekke priser, bl.a. Kongens fortjenestmedalje to ganger, professor Schjelderups gullmedalje, Lærdals ærespris samt Karl Evangs pris for helseopplysning.
Skulberg nøt stor tillit blant kirurgene på Ullevål sykehus, og dette var avgjørende for at han lyktes med å få opprettet en intensivavdeling der, som han selv ledet fra 1981 til han i 1985 ble sjeflege for hele sykehuset. Det er mange både i anestesifaget og i ambulansetjenesten som i takknemlighet husker ham for hans store innsats på så mange områder i faget.