Fremskyndingstid og preklinisk periode
Estimering av fremskyndingstid (lead time), sensitivitet og preklinisk periode (sojourn time) er sentrale begreper i evaluering av tidligdiagnostikk av kreft. Det finnes forskjellige definisjoner av fremskyndingstid, og det medfører at estimater ikke uten videre kan sammenliknes. Lange fremskyndingstider er ikke statistisk eller biologisk plausible, det er grenser for hvor små svulster man klarer å oppdage. Lange fremskyndingstider gir mye overdiagnostikk, og antagelser om lange fremskyndingstider står sentralt i evaluering av kreftscreening (1) .
Fremskyndingstid er definert som tiden diagnosen blir fremskyndet i tid når man innfører en ny type diagnostikk eller når man leter rutinemessig etter en sykdom (2) .
Sensitivitet til en undersøkelse er sannsynligheten for at undersøkelsen gjør at man klarer å diagnostisere sykdommen. Da blir (1-sensitivitet) sannsynligheten for ikke å klare å diagnostisere sykdommen, selv om den er til stede, altså sannsynlighet for falskt negative funn (2) . Lav sensitivitet kan innebære både lav sannsynlighet for å diagnostisere en sykdom som virkelig er til stede (mange falskt negative), og høy sannsynlighet for at mange små lesjoner man oppdager etter hvert blir borte av seg selv (falskt positive). I det første tilfellet kan undersøkelsen gi falsk trygghet. I det andre tilfellet skapes mye unødvendig angst i tillegg til overbehandling. Det er normalt å anta at sensitiviteten synker når svulstene blir mindre. Jo mindre svulstene er, jo vanskeligere er de å oppdage. Figur 1 illustrerer sammenhengen mellom lengde på fremskyndingstid og sensitivitetsfunksjonen.
Figur 1 Sammenhengen mellom lengde på fremskyndingstid (røde piler) og sensitivitetsfunksjonen (grønn kurve). Sojourn-periode er mellom de to heltrukne blå linjene. Blå stiplet linje til venstre er ny diagnostisk metode med lavere deteksjonsterskel, blå stiplet linje til høyre er gammel klinisk deteksjonsterskel.
Preklinisk diagnostiserbar periode er definert som intervallet hvor det er teoretisk mulig å stille en diagnose (f.eks. ved innføring av en ny type diagnostikk) før man kan sette diagnosen klinisk. Dette kan også defineres som maksimal fremskyndingstid eller et intervall som omfatter alle mulige fremskyndingstider (fra størst mulig til minst mulig fremskyndingstid) (3) . Merk at dette ikke er to identiske definisjoner – den andre definisjonen strekker seg inn i den kliniske perioden. Typisk vil sensitiviteten være minimal eller lik null i starten av den prekliniske perioden, for så å vokse til én på slutten av perioden. Når diagnostiske metoder blir mer sensitive, synker deteksjonsterskelen (illustrert med stiplet blå linje til venstre i figur 1).