Takk til Eiliv Lund og Bernt A. Engelsen for deres kommentar til vårt debattinnlegg (1). Det gir anledning til noen ytterligere refleksjoner.
Engelsen har et svært viktig poeng i at lojaliteten til ledere på ulike nivåer i helsetjenesten i økende grad er vendt bort fra pasienten og til ledelsesnivået over. Det er også helt korrekt når Lund påpeker at dårlig skjøtsel av den offentlige helsetjenesten fører til at private tilbud ekspanderer, noe som i sin tur fører til et mer todelt helsevesen. Men dette er dessverre en tendens som kan spores vesentlig lengre tilbake enn til Ernas Solbergs regjeringstid. Foretaksorganiseringen av sykehusene – som rett nok ikke er den eneste årsaken til problemene, men en viktig driver – ble f.eks. innført av regjeringen Stoltenberg i 2002 (2). I 2013, ca. et halvt år før Erna Solberg overtok etter Jens Stoltenberg som statsminister, beskrev ti leger noen dypt bekymringsfulle utviklingstrekk i helsepolitikken frem til da (3). Det som har skjedd siden, er i stor grad en videreutvikling i akkurat samme destruktive retning.
Men viktigere enn dette er naturligvis drøftingen av relevante tiltak. Lund foreslår å gå videre langs de sporene som både Legeforeningen og enkeltstående helsearbeidere har fulgt i en årrekke: Melde seg inn i politiske partier for å debattere internt, systematisk kartlegging av virkeligheten, avdekking av skjulte interessekonflikter mv. Dette er alt sammen utmerkede tiltak som vi naturligvis må fortsette med. Men slike tiltak har dessverre vist seg utilstrekkelige. Den informasjonen vi henter frem og bringer til torgs på denne måten ser rett og slett ikke ut til å være av særlig interesse for dem som driver frem den skadelige utviklingen i helsetjenesten.
Derfor etterlyste vi en ny drøfting av kampstrategi (1), for å se om det er mulig å utvikle politiske kampmidler som er mer effektive. Det er naturligvis stor fare – som Engelsen påpeker – for at slike initiativ vil kveles av utmattelse og dø ut. Desto større grunn til å starte med en grundig drøfting av tiltak som kan være gjennomførbare og som i så fall må drives frem av helsearbeidere med tilstrekkelig stamina til å stå i en slik kamp gjennom lang tid. Vi må flytte mer av vår energi over fra beskrivelse av situasjonen og utviklingstrekkene til kreativ idemyldring om mer hardtslående og effektive kampstrategier.
Litteratur
1. Wyller TB, Nordal EJ, Kåvik BR. Fakkeltog er ikke nok. Tidsskr Nor Legeforen 2024 Vol. 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0127.
2. Wyller TB. Foretaksmodellen må skrotes. Tisskr Nor Legeforen 2021 Vol. 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0573.
3. Wyller VB, Gisvold SE, Hagen E et al. Ta faget tilbake! Tidsskr Nor Legeforen 2013 Vol. 133. doi: 10.4045/tidsskr.13.0238.
Wyller svarer Lund og Engelsen
Takk til Eiliv Lund og Bernt A. Engelsen for deres kommentar til vårt debattinnlegg (1). Det gir anledning til noen ytterligere refleksjoner.
Engelsen har et svært viktig poeng i at lojaliteten til ledere på ulike nivåer i helsetjenesten i økende grad er vendt bort fra pasienten og til ledelsesnivået over. Det er også helt korrekt når Lund påpeker at dårlig skjøtsel av den offentlige helsetjenesten fører til at private tilbud ekspanderer, noe som i sin tur fører til et mer todelt helsevesen. Men dette er dessverre en tendens som kan spores vesentlig lengre tilbake enn til Ernas Solbergs regjeringstid. Foretaksorganiseringen av sykehusene – som rett nok ikke er den eneste årsaken til problemene, men en viktig driver – ble f.eks. innført av regjeringen Stoltenberg i 2002 (2). I 2013, ca. et halvt år før Erna Solberg overtok etter Jens Stoltenberg som statsminister, beskrev ti leger noen dypt bekymringsfulle utviklingstrekk i helsepolitikken frem til da (3). Det som har skjedd siden, er i stor grad en videreutvikling i akkurat samme destruktive retning.
Men viktigere enn dette er naturligvis drøftingen av relevante tiltak. Lund foreslår å gå videre langs de sporene som både Legeforeningen og enkeltstående helsearbeidere har fulgt i en årrekke: Melde seg inn i politiske partier for å debattere internt, systematisk kartlegging av virkeligheten, avdekking av skjulte interessekonflikter mv. Dette er alt sammen utmerkede tiltak som vi naturligvis må fortsette med. Men slike tiltak har dessverre vist seg utilstrekkelige. Den informasjonen vi henter frem og bringer til torgs på denne måten ser rett og slett ikke ut til å være av særlig interesse for dem som driver frem den skadelige utviklingen i helsetjenesten.
Derfor etterlyste vi en ny drøfting av kampstrategi (1), for å se om det er mulig å utvikle politiske kampmidler som er mer effektive. Det er naturligvis stor fare – som Engelsen påpeker – for at slike initiativ vil kveles av utmattelse og dø ut. Desto større grunn til å starte med en grundig drøfting av tiltak som kan være gjennomførbare og som i så fall må drives frem av helsearbeidere med tilstrekkelig stamina til å stå i en slik kamp gjennom lang tid. Vi må flytte mer av vår energi over fra beskrivelse av situasjonen og utviklingstrekkene til kreativ idemyldring om mer hardtslående og effektive kampstrategier.
Litteratur
1. Wyller TB, Nordal EJ, Kåvik BR. Fakkeltog er ikke nok. Tidsskr Nor Legeforen 2024 Vol. 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0127.
2. Wyller TB. Foretaksmodellen må skrotes. Tisskr Nor Legeforen 2021 Vol. 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0573.
3. Wyller VB, Gisvold SE, Hagen E et al. Ta faget tilbake! Tidsskr Nor Legeforen 2013 Vol. 133. doi: 10.4045/tidsskr.13.0238.