Kunsten å lytte
Kunstnerne Jeaninne Masika Harrysson og Shwan Wahed snakket om kunsten å lytte. Med noen enkle musikalske strofer underbygget Shwan stemningen i diktene til Jeaninne. Med blikk og ørsmå bevegelser kommuniserte de med tilhørerne.
– Pausene er avgjørende for at lytteren skal få tilgang til følelser og opplevelser fra eget liv. I tillegg må man bruke seg selv, sine opplevelser og erfaringer for å kunne skape nye historier, oppsummerte Jeaninne.
Nettopp. Fortellinger trenger pauser. Noen sekunder for å ta sats for å fortelle det aller vanskeligste. For pasienten og for legen. De to må forstå hverandre. Med flere mikropauser, samtaler uten skjermforstyrrelser og mer kollegial støtte på tvers av behandlingsnivåer, kan man komme lenger. Får man i tillegg et rom for å forstå og bearbeide egne reaksjoner på alle skjebnene man møter, kan legen skape en kreativ og trygg plattform. Uten dette kan utbrenthet bli det neste.
Fortellinger trenger pauser. Noen sekunder for å ta sats for å fortelle det aller vanskeligste. For pasienten og for legen. De to må forstå hverandre
Professor i arkeologi Hein Bjartmann Bjerck snakket om to mennesker som har stått ham nær: faren som nå er død, men der tingene hans fortsatt fyller barndomshjemmet, og onkelen som lever, men der alle eiendelene og huset hans har brent ned til grunnen. Arkeologen la vekt på de små ting som bærer med seg historier, slik som farens stadig kortere blyant som ble spisset med lommekniven som alltid lå i den gamles bukselomme. Assosiasjoner til min egen fars blyantspisseprosedyre dukket opp. Far som døde for flere tiår siden.
Som lege kviet jeg meg ofte for å åpne opp for de lange livshistoriene – både fordi jeg fikk beskjed av daværende leder på fastlegekontoret om å øke tempoet, men også fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne. Kan vi leger lære å lytte til de små tingene som kan si mer om livet til pasienten enn detaljerte og kronologiske sykdomshistorier som gjentas i skjemaene? Jeg tror det.