ICD-11
Man har i ICD-11 fjernet seg ifra den kategoriske forståelsen av personlighetsforstyrrelser. Det innebærer at mange velkjente spesifikke underkategorier «forsvinner» fra diagnosemanualen. Man har her tatt inn at psykiske lidelser i liten grad lar seg beskrive som kategoriske fenomener med klar grense mellom «frisk» og «syk», men noe man har mer eller mindre av – det man kaller en dimensjonal tilnærming (se 9). I stedet har man innført et mål på alvorlighetsgrad, basert på personlighetsfungering. Man ser her for seg at vi alle befinner oss på en dimensjonal skala: Ingen personlighetsproblemer (0) – Personlighetsvansker (1) – Mild personlighetsforstyrrelse (2) – Moderat personlighetsforstyrrelse (3) og Alvorlig personlighetsforstyrrelse (4). Personlighetsfungering måles gjennom kartlegging av hvordan pasienten ser på seg selv og andre. Her måles aspekter som identitet, evne til planlegging, empati og funksjon i nære relasjoner, aspekter som har vist seg avgjørende for prognosen. Denne diagnostiske modellen er i tillegg trinn-basert (se tabell 1), der evaluering av personlighetsfungering utgjør første trinn. Om pasienten antas å ha en personlighetsforstyrrelse, vil neste trinn være en kartlegging av personlighetstrekk. Med personlighetstrekk menes karakteristika for hvert menneske – altså de trekk som gjerne skiller oss fra andre, inspirert av fem-faktormodellen (10), som mange vil kjenne fra NRK-podkasten ved Harald Eia og Nils Brenna (11). En viktig målsetting med utredningen vil være å utarbeide en detaljert beskrivelse av den enkelte pasients fungering og trekk, slik at behandlingen i størst mulig grad blir tilpasset hvert individ. Det skal her nevnes at målsettingen med behandling av personlighetsforstyrrelser primært tar sikte på å bedre personlighetsfungeringen, mens trekkene i mindre grad ansees som påvirkelige. Hvor alvorlig svekket personlighetsfungeringen er, vil indikere hvor omfattende behandling det er behov for.
Tabell 1
Trinnvis, dimensjonal modell for utredning av personlighetsforstyrrelser i ICD-11 og den alternative modellen i DSM-5 (8, 12)
| Trinn 1: | Vurdering av personlighetsfungering | |
| Hvis moderat eller mer alvorlig: terskel for personlighetsforstyrrelser |
| Trinn 2: | Kartlegging av personlighetstrekk | |
| Trinn 3: | Mer detaljert beskrivelse av pasientens forstyrrelse | |
| Trinn 4: | Kontroller for øvrige generelle kriterier: at forstyrrelsen er gjennomgripende og vedvarende; at den ikke er kulturelt betinget og at den ikke er relatert til annen sykdom eller ikke skyldes rus/medisiner. | |
Dette innebærer altså en radikal endring, der man går bort fra de spesifikke underdiagnosene vi er vant med. En fordel med dette er at disse vanligvis har hatt høy komorbiditet (samtidige sykdommer), det vil si at hvis tilstanden er alvorlig, fyller man ofte kriteriene for flere spesifikke underdiagnoser. Den naturlige følgen av slik komorbiditet er at disse diagnosene må ha noe felles, og det er denne fellesfaktoren som utgjør essensen i personlighetsfungering. Når de spesifikke diagnosene fjernes i ICD-11, reduseres også problemet med komorbide personlighetsforstyrrelser. I stedet erstattes de med alvorlighetsgrad. Her beskrives helt sentrale, formbare aspekter ved det å være menneske, knyttet til hvordan vi ser på oss selv og andre.
Dette innebærer altså en radikal endring, der man går bort fra de spesifikke underdiagnosene vi er vant med
ICD har valgt å beholde én spesifikk underdiagnose: man har fortsatt en mulighet til å kode «Borderline-mønster», som noenlunde tilsvarer det man kjenner som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er for øvrig interessant at man har innført en mulighet for å kode «sent innsettende personlighetsforstyrrelse» for en gruppe pasienter der dysfunksjon «kommer til syne» sent i livet.