Vår gode venn og kollega, Ingrid Lycke Ellingsen, er død, 89 år gammel. Denne vevre og elegante damen, alltid med hatt, er borte.
Hun vokste opp i Gøteborg, og studerte medisin i Tyskland. Der møtte hun sin store kjærlighet og livsledsager, presten Terje Ellingsen fra Hamarøy. Hun ble spesialist i psykiatri i 1975, og i 1981 ble hun utnevnt til statens overlege i psykiatri. På begynnelsen av 1990-tallet ble hun fylkespsykiater i Buskerud, og hun fungerte i perioder som fylkeslege.
I 1993 ble hun utnevnt som medlem av Europarådets komite mot tortur, et verv hun hadde i 12 år. Knapt noen i Norge visste mer om tortur i Europas fengsler enn henne. I den grad hun snakket om det, var det de mest grufulle historier. Militante fengselsledere måtte lytte til denne lille kvinnen i sine hvite bluser med sløyfe i halsen.
I 2004 ble hun tildelt Karl Evangs pris, og i 2006 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det ble begge ganger lagt vekt på hennes innsats i den profesjonelle karrieren, som privatperson, og i torturkommisjonen. Hun var medlem av granskningsutvalget av Per Kristian Liland-saken og Fritz Moen-saken. Selv etter at hun ble pensjonist, engasjerte hun seg for et barnehjem for psykisk utviklingshemmede i Bulgaria.
Man måtte ikke tro at denne vevre kvinnen var sart. Det ble sagt at hun hadde en «jernhånd i en silkehanske». Ved kontoret i Buskerud var vi bekymret for om hun tålte prat som var «litt på kanten». Det gjorde hun! Man kunne diskutere alt med henne. Hun ble alltid lyttet til.
Ingrid var opptatt av sosiale forhold og rettferdighet, var aktiv i kirken, og ikke minst en god støttespiller og rådgiver for sin mann, Terje. Hun etterlater seg sønnen Christian, svigerdatter og to barnebarn.
Vi kommer til å savne vår kjære Ingrid.