Tori F. Halvorsens anmeldelse av «Vår vei ut» tyder kanskje på en misforståelse av familiebasert terapi som metodikk.
Som barne- og ungdomspsykiater møter jeg mange familier som er rammet av spiseforstyrrelser, og etter min mening kan Kari og Selmas bok være viktig lesning både for andre familier i samme situasjon og for fagpersoner på ulike nivå i behandlingsapparatet. Deres åpenhet og beskrivelser av ulike synsvinkler fremstår for meg ikke som gjentakelser, men tvert imot som et viktig innblikk i hvordan én og samme situasjon oppleves utfordrende på ulikt vis for de forskjellige familiemedlemmene. De belyser viktige brukerperspektiv og kan gi familier i tilsvarende situasjon økt forståelse for hverandre.
Når barn og unge rammes av alvorlig sykdom, så forstyrres normal ungdomsutvikling. En spiseforstyrrelse medfører ofte både forstyrret sosial kontakt med venner, forstyrret skolegang og forstyrret hverdagslig fungering for hele familien. Ofte medfører en spiseforstyrrelse at ungdommen blir helt avhengig av ytre støtte for å klare og spise. Det blir etter min mening misforstått å tillegge denne forstyrrelsen til behandlingsmetodikken.
Selma gir et utmerket innblikk i hvordan hun først opplevde individualterapi som ikke-fungerende og hvor viktig nettopp involvering av familien i behandlingen var for hennes tilfriskningsprosess. Boka beskriver hvor viktig støtte fra familien kan være for å tørre og spise og for å ta tilbake livet sitt. Et viktig fokus i familiebasert terapi er å støtte familiene/ungdommen til å ta tilbake det spiseforstyrrelsen har tatt fra dem. Man forsøker å støtte og oppmuntre ungdommen tilbake til et godt liv med muligheter for normalutvikling.
Halvorsen gir uttrykk for at boken burde vært skrevet på et senere tidspunkt, men kanskje det er mer aktuelt med en oppfølger?
Det er særlig vanskelig å være både fagperson og mor. Behandlingsapparatet er ofte ikke gode nok til å forstå og ivareta leger i pårørende- eller pasientroller. Desto viktigere er det å lytte til dem som har erfaring fra nettopp denne utfordrende dobbeltrollen, noe jeg opplever mer nyttig enn behandlerperspektivet i dette tilfellet.
Så takk Kari for at du delte nettopp din erfaring!
Takk Kari og Selma!
Tori F. Halvorsens anmeldelse av «Vår vei ut» tyder kanskje på en misforståelse av familiebasert terapi som metodikk.
Som barne- og ungdomspsykiater møter jeg mange familier som er rammet av spiseforstyrrelser, og etter min mening kan Kari og Selmas bok være viktig lesning både for andre familier i samme situasjon og for fagpersoner på ulike nivå i behandlingsapparatet. Deres åpenhet og beskrivelser av ulike synsvinkler fremstår for meg ikke som gjentakelser, men tvert imot som et viktig innblikk i hvordan én og samme situasjon oppleves utfordrende på ulikt vis for de forskjellige familiemedlemmene. De belyser viktige brukerperspektiv og kan gi familier i tilsvarende situasjon økt forståelse for hverandre.
Når barn og unge rammes av alvorlig sykdom, så forstyrres normal ungdomsutvikling. En spiseforstyrrelse medfører ofte både forstyrret sosial kontakt med venner, forstyrret skolegang og forstyrret hverdagslig fungering for hele familien. Ofte medfører en spiseforstyrrelse at ungdommen blir helt avhengig av ytre støtte for å klare og spise. Det blir etter min mening misforstått å tillegge denne forstyrrelsen til behandlingsmetodikken.
Selma gir et utmerket innblikk i hvordan hun først opplevde individualterapi som ikke-fungerende og hvor viktig nettopp involvering av familien i behandlingen var for hennes tilfriskningsprosess. Boka beskriver hvor viktig støtte fra familien kan være for å tørre og spise og for å ta tilbake livet sitt. Et viktig fokus i familiebasert terapi er å støtte familiene/ungdommen til å ta tilbake det spiseforstyrrelsen har tatt fra dem. Man forsøker å støtte og oppmuntre ungdommen tilbake til et godt liv med muligheter for normalutvikling.
Halvorsen gir uttrykk for at boken burde vært skrevet på et senere tidspunkt, men kanskje det er mer aktuelt med en oppfølger?
Det er særlig vanskelig å være både fagperson og mor. Behandlingsapparatet er ofte ikke gode nok til å forstå og ivareta leger i pårørende- eller pasientroller. Desto viktigere er det å lytte til dem som har erfaring fra nettopp denne utfordrende dobbeltrollen, noe jeg opplever mer nyttig enn behandlerperspektivet i dette tilfellet.
Så takk Kari for at du delte nettopp din erfaring!