FIB-4-testen for leverfibrose er en kvantitativ test

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Flere laboratorier tilbyr nå det sammensatte FIB-4-målet som screeningtest for leverfibrose. Vi mener testen ikke bør reduseres til en kvalitativ test, men i stedet brukes med pasienttilpassede beslutningsgrenser.

    Økt forekomst av fedme og metabolsk syndrom i befolkningen gir økt forekomst av fettlever, som igjen gir økt forekomst av leverfibrose, cirrhose og primær leverkreft. Flere har derfor tatt til orde for sykdomsjakt (case-finding) i risikogruppene (1). Det er foreslått å bruke FIB-4-test, som beregnes ut ifra fire tilgjengelige mål: aspartataminotransferase i plasma (p-ASAT), alaninaminotransferase i plasma (p-ALAT), b-trombocytter og alder. FIB-4 = [(alder i år) × p-ASAT] / (b-trombocytter × p-ALAT0,5). Anbefalingen er at en verdi ≥ 1,3 bør føre til videre undersøkelser for leverfibrose (1).

    Optimal bruk av testen forutsetter kjennskap til pretestsannsynlighet og hvilken vekt man bør tillegge prøvesvaret

    Dette mener vi er en uheldig forenkling. Optimal bruk av testen forutsetter kjennskap til pretestsannsynlighet og hvilken vekt man bør tillegge prøvesvaret. Klinikere bør også kjenne den normale variasjonen i testresultatet hvis pasienten skal komme til kontroll.

    Pretestsannsynlighet

    Pretestsannsynlighet

    Vi regner med at man vil bruke FIB-4-testing som screening for avansert fibrose, dvs. fibrose i stadium F3–F4. Målgruppen er trolig pasienter med kroppsmasseindeks (BMI) over 30 kg/m2 eller med metabolsk syndrom. Hvis man grovt regner at 75 % av disse har leversteatose (2) og at 10 % av dem med steatose har leverfibrose i stadium F3–F4 (3), kan pretestsannsynligheten nærme seg 10 % hos noen, i hvert fall hos pasienter med type 2-diabetes og fedme (4).

    Hvilken vekt skal tillegges prøvesvaret?

    Hvilken vekt skal tillegges prøvesvaret?

    Sannsynligheten for å måle en gitt FIB-4-verdi hos en pasient med leverfibrose i forhold til sannsynligheten for å måle den samme verdien hos en uten leverfibrose, kalles sannsynlighetsratio. Denne er et uttrykk for prøvesvarets diagnostiske informasjonsverdi (vekt). Sannsynlighetsratio under 1 reduserer posttestsannsynligheten i forhold til pretestsannsynlighet, mens verdier over 1 øker posttestsannsynligheten. Hvis sannsynlighetsratio er 1, er prøvesvaret intetsigende, i den forstand at det ikke endrer sannsynligheten for leverfibrose.

    En FIB-4-verdi på 1,3 kan ha en sannsynlighetsratio på omtrent 1 (5). En ellers frisk pasient på 32 år med BMI på 31 kg/m2 har trolig relativt lav pretestsannsynlighet, eksempelvis 5 %. Hvis denne pasienten har en FIB-4-verdi på 1,3 og en slik verdi har en sannsynlighetsratio på 1, vil posttestsannsynligheten for avansert leverfibrose være uendret på 5 %. Samme FIB-4-verdi ville ha gitt langt høyere posttestsannsynlighet hos en 52 år gammel diabetiker med BMI på 41 kg/m2, fordi pretestsannsynligheten for avansert fibrose er langt høyere, kanskje så høy som 20 %. I så fall ville posttestsannsynligheten også være 20 %. Men ifølge Vesterhus og medarbeidere vil begge disse pasientene være akkurat på grensen til henvisning for videre undersøkelser (1). Dette er åpenbart urimelig. Pasienter har likt behov for videre utredning når de har samme sannsynlighet for leverfibrose, ikke når de har samme FIB-4-verdi.

    Pasienter har likt behov for videre utredning når de har samme sannsynlighet for leverfibrose, ikke når de har samme FIB-4-verdi

    Hvilken grense for posttestsannsynlighet som bør velges for videre utredning, må bestemmes i samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et verktøy til å vurdere pretestsannsynlighet basert på antropomorfe mål og diabetesanamnese ville ha vært nyttig. Dessuten trenger vi en funksjon som viser sammenhengen mellom sannsynlighetsratio og alle mulige FIB-4-verdier. Det er ikke slik at alle FIB-4-verdier under 1,3 («negativt» resultat) har samme sannsynlighetsratio eller at alle FIB-4-verdier over 1,3 («positivt» resultat) har samme sannsynlighetsratio. Dette er en kvantitativ test.

    Normal variasjon i FIB-4-verdien

    Normal variasjon i FIB-4-verdien

    Dersom man hos en pasient finner en FIB-4-verdi under 1,3, er det foreslått at testen repeteres etter 1–3 år (1). Var FIB-4-verdien 1,2 ved første undersøkelse, må man være forberedt på at kontrollverdien kan være et tall mellom 1,2 − x og 1,2 + y, uten at pasientens leverstatus nødvendigvis er endret. Størrelsen av x og y, som begge avhenger av den normale biologiske variasjonen og den normale analytiske variasjonen, er ikke allment kjent.

    FIB-4-resultater må altså tolkes individuelt og i lys av pretestsannsynlighet. Kommer pasienten til kontroll, må man også kjenne den normale variasjonen i FIB-4-verdier. Per i dag mangler vi viktige data til optimal bruk av FIB-4-testing.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media