Feilbehandling må kunne medføre personlig ansvar

Takk for interessen for vår kronikk (1). Her mener vi dere må ha misforstått oss, eller følt at deres virke som advokater innen erstatningsrett er truet.

Dere tillegger oss meninger vi ikke har. Dere mener at vi er bekymret for at «leger risikerer å bli straffeforfulgt dersom de har begått straffbare forhold ved behandlingen». Senere skriver dere at «det er vanskelig å se overbevisende grunner for at leger som forsettlig eller ved grov uaktsomhet påfører pasientene sine alvorlige skader, ikke skal være ansvarlige for slike handlinger eller unnlatelser» (2). Dette til tross for at vi presiserer innledningsvis at helsepersonell naturligvis ikke står over loven, og at det sikkert finnes tilfeller som bør føres for retten. Dette unnlater dere å kommentere. Vi er altså enig med dere i at leger som har begått straffbare handlinger bør straffeforfølges.

Dere har sikkert rett i at vi blander sammen sivilrettslige og strafferettslige krav. Dette er sannsynligvis viktige prinsipper som man må ha klart for seg når en sak føres for retten. Men det var altså ikke de juridiske kravene for ulike rettsprosesser vi ønsket å belyse i vår kronikk. Vi ønsket å slå et slag for Norsk pasientskadeerstatning, og samtidig advare mot en tendens vi mener å se om at helsepersonell trekkes for retten når en pasient mener seg utsatt for en pasientskade. At det er en slik dreining i vårt samfunn virker helt åpenbart for oss som jobber i helsevesenet, og vi skulle tro at også to advokater som spesialiserer seg på erstatningsrett ser denne tendensen. Men dere synes det «er vanskelig å få øye på» denne dreiningen i samfunnet (2). Vi er imidlertid ikke alene om å være bekymret for denne utviklingen. Senest 25. januar i år skrev professor i helsetjenesteforskning Pål Gulbrandsen en kronikk i Aftenposten der han også uttrykte bekymring for denne utviklingen (3). Vårt anliggende er at en slik dreining fører til en dårligere helsetjeneste, noe dere betviler, tross et vell av forskning som sier det motsatte. Dere forestiller dere at «trusselen om personlig oppreisningsansvar bør i det minste kunne bidra til at leger ikke forsettlig eller ved grov uaktsomhet påfører pasientene sine behandlingsskader». Dette er muligens logisk sett fra et advokatkontor, men i den virkelige verden vet vi at dette fører til «defensive medicine», overbehandling og dårligere helsetilbud. Det er godt dokumentert, slik vi påpekte i vår kronikk. Dere stiller dere også helt uforstående til at en sivilrettslig ansvarsdreining kan føre til behov for personlig ansvarsforsikring for helsepersonell, selv om dette er helt vanlig i land som England, USA og Australia. Vi viste til eksempler fra land der trusselen om personlig oppreisningsansvar er høyst reell. Disse sakene viser også at komplekse medisinske tilfeller ikke lar seg definere inn i en dikotomert juridisk verden med rett og galt. Dette poenget ser ut til å ha gått dere hus forbi.

Likevel tror vi at vi er enige i mye. Dere skriver at feilbehandling vanligvis ikke vil «rammes av noe straffebud i Lovgivningen», men at det i «sjeldne og kvalifisert kritikkverdige tilfeller» kan gjøre det. Dette er helt i tråd med det vi skriver. Dere viser også til at Norsk pasientskadeerstatning fungerer helt etter sin intensjon. Nettopp derfor ønsker vi å verne om denne institusjonen (slik tittelen på vår kronikk sier) og heller forbedre den, mens deres løsning synes å være at pasienter heller tar kontakt med en privat erstatningsadvokat. Her vil vi nok forbli uenige om hvilken løsning som gagner pasient, helsevesenet og samfunnet best.  

1. Randsborg PH, Bukholm IRK. Vern om ordningen med pasientskadeerstatning. Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143: 30–2.
2. Jerstad CA, Haukalid C. Feilbehandling må kunne medføre personlig ansvar. Tidsskr Nor Legeforen 2023; doi: 10.4045/tidsskr.23.0029
3. Gulbrandsen P. Hva betyr Helge Ingstad-rettssaken for helsetjenesten? Aftenposten 25.01 2023. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vewOAw/hva-betyr-helge-ingstad-rettssaken-for-helsetjenesten Lest 29.01.2023.

Denne kommentaren er redigert etter publisering. Dette skyldes en feil internt i redaksjonen som gjorde at kommentaren forholdt seg til feil versjon av Carl Aasland Jerstad og Cecilie Haukalid sin debattartikkel. Redaksjonen beklager.

Debatten om pasientskader, ansvar og erstatning er interessant. Imidlertid unngår advokatene Jerstad og Haukalid et par av lovgivers hensyn når de helt til slutt argumenterer for at legene Randsborg og Bukholm ikke helt skjønner hva som juridisk dekkes av den regulære erstatningsretten versus pasientskadeordningen (1,2).

Jerstad og Haukalid avslutter sitt innlegg med å hekte problemstillingen om helsepersonells personlige erstatningsansvar etter skadeerstatningslovens skyldkrav om forsett eller grov uaktsomhet, på argumentet om å anmelde «inkompetente leger som påfører pasientene unødvendige skader» (1). Utsagnet er både flåsete og upresist, all den tid en pasientskade alltid vil oppleves som «unødvendig». I tillegg er vurderingen av legers kompetanse og kvalifikasjoner knyttet til det aktuelle inngrepet eller behandling, til dels en skjønnsmessig vurdering. Dette burde Jerstad og Haukalid være kjent med. Det vil ytterst sjelden være snakk om en villet og intensjonal skadehandling i pasientskadesaker.

I de opprinnelige forarbeidene til pasientskadeloven, Ot.prp. nr. 31 (1998-99) om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven), samt i Ot.prp. nr. 103 (2005-2006) som behandlet «Enkelte særskilte spørsmål vedrørende ansvarsplassering mv.» drøftes både adgangen til å fremme erstatningskrav mot andre enn Norsk pasientskadeerstatning, samt lemping av ansvaret knyttet til den enkelte lege (3,4). Det er tydelig at lovgiver både under pasientskadelovens tilblivelse og i påfølgende endringer har vært oppmerksomme på risikoen for at helsepersonell blir sittende med personlig ansvar for det totale erstatningsbeløp dersom skadelidte velger å fremme krav direkte mot helsepersonellet. Lovgiver har trolig aldri hatt som intensjon at pasientskadelovens § 4 tredje ledd første punktum skal være noe annet for pasienter eller pårørende enn formell «sikkerhetsventil», selv om loven åpner for at det kan gjøres gjeldende erstatningskrav mot andre enn Norsk pasientskadeerstatning for det som gjelder oppreisning (jf. skadeserstatningsloven § 3-5) (5).

Departementet viste til 1998-1999 utvalgets forslag om å innskrenke adgangen til å fremme erstatningskrav etter den alminnelige erstatningsretten, delvis begrunnet i at immunitet kunne virke tillitsskapende. Likevel beholdt man den generelle regelen om at enhver skal være erstatningsansvarlig for sin egen uaktsomhet fordi, og dette er viktig, prinsippet ikke hadde «voldt spesielle problemer på dette området» (3). Departementet bekreftet denne holdningen også i 2005-2006 med å presisere at «slike direkte søksmål er ikke vanlige, og må antas å være enda mindre aktuelt der skadevolder ikke har ansvarsforsikring» (4).
Noe av hensikten med Norsk pasientskadeerstatning er altså å ansvarspulverisere på vegne av helsepersonellet, fordi helsepersonell opptrer på vegne av det offentlige. Derfor belastes arbeidsgiver gjennom plikt til å yte tilskudd til Norsk Pasientskadeerstatning for å dekke erstatning for pasientskader, samt tegne forsikring av ansvar for pasientskade (jf. passkl §§ 7, 8, 8a) (6). Som om ikke dette var nok, kan helsepersonell ved et eventuelt sivilt erstatningssøksmål, fremme krav om lemping, og slik sett likevel «gå klar» av kravet om oppreisning. Det er godt mulig at legene Randsborg og Bukholm ikke helt har skjønt forskjellene mellom ansvarskravene i den regulære erstatningsretten versus pasientskadeordningen, men advokatene Jerstad og Haukalid burde hvert fall være kjent med kompleksiteten i disse juridiske pasientsikkerhetsproblemstillingene.

1) Jerstad CA, Haukalid C. Feilbehandling må medføre personlig ansvar. Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143: doi: 10.4045/tidsskr.23.0029
2) Randsborg PH, Bukholm IRK. Vern om ordningen med pasientskadeerstatning. Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143: 30–2
3) Ot.prp. nr. 31 (1998-99). Om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-31-1998-99-/id159611/ Lest 01.02.2023
4) Ot.prp. nr. 103 (2005-2006). Om lov om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) m.m. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-103-2005-2006-/id190808/ Lest 01.02.2023
5) LOV-1969-06-13-26. Lov om skadeserstatning (skadeserstatningsloven). Kap III. Erstatning for skade på person, for andre personlige krenkinger m.m. og for tap av forsørger.
6) LOV-2001-06-15-53. Lov om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Kap II. De ansvarlige.

Takk for kommentarer til vår debattartikkel (1). Innledningsvis bemerkes at vårt virke som personskadeadvokater ikke avhenger av hvilke ansvarssubjekt som måtte være tilgjengelige for de personene som skades som følge av feilbehandling. Av pasientskadesaker består sakstilfanget hos oss hovedsakelig av skadelidte som – etter vår anbefaling – ender opp med å rette kravet sitt gjennom forvaltningen.

Skadelidte vil imidlertid i enkelte tilfeller ønske, og ha en legitim interesse i, å forfølge den aktuelle behandler og/eller behandlingsinstitusjonen. Vi fastholder at feilbehandling som medfører skade i prinsippet må kunne medføre personlig ansvar, både av hensyn til preventive grunner, reparasjon for den konkrete skadelidte, og svakhetene som utvilsomt hefter ved den norske pasientskadeordningen.

Det er særlig grunn til å fremheve den svært lange saksbehandlingstiden i Norsk pasientskadeerstatning og spesielt hos Helseklage. Hos sistnevnte er det ikke uvanlig at sakene har mer enn tre års dødtid hvor det ikke skjer noe saksarbeid. Dette har vedvart siden Helseklage flyttet kontor fra Oslo til Bergen i 2015/2016. Saksbehandlingstiden har blitt så lang at det er stilt spørsmål ved i hvilken grad skadelidtes rett til avgjørelse innen rimelig tid etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 er ivaretatt. Særlig for skadelidte som får levetiden sin vesentlig forkortet som følge av behandlingssvikt, vil muligheten for et raskere oppgjør gjennom å rette kravet sitt mot den aktuelle behandler, være av stor betydning. Dette problemet har blitt kommunisert til myndighetene fra flere ulike hold i mange år.

Selv om den norske pasientskadeordningen har mange fordeler, er det altså gode grunner til å verne om skadelidtes adgang til å fremme sine krav mot behandleren personlig. Belastningen dette medfører for behandleren kan ikke være et avgjørende argument for å begrense skadelidtes frihet i valg av ansvarssubjekt.

Vi fastholder også at norske leger i praksis har liten grunn til å frykte personlig forfølging i form av straffekrav, erstatningskrav og oppreisningskrav. Situasjonen kan selvsagt være annerledes i andre jurisdiksjoner – vi har aldri påstått noe annet, men konsentrert oss om norske forhold. Så vidt vi har registrert, foreligger det i Norge ingen signaler verken fra lovgiverhold eller fra domstolene, som oppmuntrer skadelidte til å rette krav som omfattes av pasientskadeordningen mot behandlingsstedet/behandleren. Vi har heller ikke registrert denne «tendensen» til at «helsepersonell trekkes for retten når en pasient mener seg utsatt for en pasientskade», som dere advarer mot, og som for dere er «helt åpenba[r]» (2). Vi har imidlertid som nevnt tatt utgangspunkt i norske forhold.  Her synes vi for øvrig å være samstemte med Norsk pasientskadeerstatning. På hjemmesiden til Norsk pasientskadeerstatning har de en informasjonsside for helsepersonell, hvor det fremgår blant annet følgende: «Som hovedregel vil personer som får en behandlingsskade søke erstatning i NPE. I noen ytterst få tilfeller, ser vi at de saksøker helsepersonell direkte. …Vår erfaring er at svært få erstatningssøkere saksøker helsepersonell direkte.» (3).

Samme sted fremgår det at Norsk pasientskadeerstatning er ansvarlig for å utbetale erstatning i saker som kunne vært meldt etter pasientskadeloven. For krav som ikke faller inn under pasientskadeloven, herunder erstatningskrav inntil 10 000 kr og krav om oppreisning, vil leger som er medlem i legeforeningen være dekket gjennom sin forsikring (4). I de få tilfellene hvor legen opplever personlig søksmål vil vedkommende som regel ende opp med å betale i høyden en begrenset egenandel.

Det er altså ikke vanlig at leger blir saksøkt personlig for påførte pasientskader. Et forhold som likevel kan medføre en økning av slike saker, er den overnevnte "evigvarende" saksbehandlingen i pasientskadesakene. Selv om Norsk pasientskadeerstatning vil være ansvarlig som ansvarsforsikrer overfor legens endelige erstatningsansvar, vil en slik praksis bidra til en uthuling av pasientskadeordningen og økt fokus på den enkelte leges ansvar, med de uheldige ringvirkninger det kan medføre. Legeforeningen og legene burde i så måte ha felles interesse med pasientene i å legge press på helse- og omsorgsministeren og departementet for å bevilge mer ressurser til Helseklage slik at saksrestansene kan fjernes og vi kan få en akseptabel saksbehandlingstid.

1. Jerstad CA, Haukalid C. Feilbehandling må kunne medføre personlig ansvar. Tidsskr Nor Legeforen 2023; 143. doi: 10.4045/tidsskr.23.0029
2. Randsborg PH, Bukholm IRK. Tilsvar til debattartikkel av advokatene Jerstad og Haukalid.   https://tidsskriftet.no/2023/01/kommentar/tilsvar-til-debattartikkel-av-advokatene-jerstad-og-haukalid#comment-2778 Lest 3.2.2023
3. Norsk Pasientskadeerstatning. Kan helsepersonell bli saksøkt direkte?
   https://www.npe.no/no/Helsepersonell/behandling-av-pasientskadesaker/Kan-helsepersonell-bli-saksokt/ Lest 3.2.2023
4. Den norske legeforening. Ansvarsforsikring 2022. https://www.legeforeningen.no/medlemsfordeler/ansvarsforsikringen/#20451 Lest 6.2.2023