Artikkel
Vår gode kollega Iain William Stewart Mair døde 3. juli 2022, 86 år gammel. Han vokste opp i Skottland og studerte medisin i Glasgow. Han fant sin vei til Sentralsykehuset i Tromsø i 1966, der han bygget opp øre-nese-hals-avdelingen. Mair avla Universitetet i Tromsøs første medisinske doktorgrad i 1974 og hadde en aktiv rolle i oppbyggingen av universitetsfunksjonen.
Som mentor og læremester var Mair den gang trolig Norges mest unike på sitt fagområde. Han kom fra University of Chicago med betydelig akademisk kompetanse i tillegg til forskningserfaring fra vestibularislaboratoriet hos professor John R. Lindsay. Han introduserte et strikt undervisningssystem etter amerikansk mønster med samtidig teoretisk og praktisk supervisjon. Vitenskapelige artikler i fagtidsskrifter ble daglig referert i lunsjpausene. Man skulle kritisk lese og skrive vitenskapelig og samtidig perfeksjonere sine kirurgiske ferdigheter. Otologi, otokirurgi, otonevrologi og vestibulære sykdommer sto sterkt i fokus – Mair inviterte bokstavelig talt sine kollegaer inn i labyrintens mysterium. Mair hadde også erfaring som anatomisk prosektor og la stor vekt på delikat og presis disseksjon.
Med sin fenomenale oversikt ikke bare husket han hva han leste, men også hvor og når han hadde lest det. Denne kunnskapen hadde han med seg da han kom til Ullevål universitetssykehus som overlege og professor i 1988. Han lærte sine studenter punktlighet og underordnete leger grundighet i diagnostikk. Manglende presisjon i diagnostisk utredning ble vennlig tydeliggjort i påfølgende morgenmøter. Undersøkelser som var glemt eller skjødesløst håndtert, ble sjelden glemt igjen. Professor Mair løste diagnostikkmysterier med en viselig kombinasjon av klinisk kløkt og akademisk kunnskap. Han hadde et omfattende publikasjonsarkiv inne på sitt eget kontor. Han holdt den akademiske fanen høyt, og hele åtte doktorgrader ble avlagt i årene hans ved Ullevål universitetssykehus.
Som leder av spesialitetskomiteen i 22 år bidro professor Mair til stor fagutvikling ved alle landets øre-nese-hals-avdelinger. Med stor entusiasme fikk han gjennomført betydelige forandringer i spesialistutdanningen. Øre-nese-hals-faget var tidlig ute med innføring av obligatoriske kurs, utdanningsavdelingene ble pålagt ukentlige undervisningsprogram og fordypningstid, og alle øre-nese-hals-avdelingene ble besøkt.
Ikke bare var professor Mair en dyktig vitenskapsmann og god kliniker, han var en fremragende kirurg, ikke bare innenfor ørekirurgi. Han var en god rollemodell i studentundervisningen, med stort engasjement for faget. Bak et myndig vesen befant det seg mye omsorg. Professor Mair bidro til å heve den akademiske standarden i øre-nese-hals-faget og vil bli husket av studenter og kollegaer som en ener på vårt fagområde.