Det åpne møtet

For fastlege og forsker Mari Bjørkman har bevissthet rundt egen annerledeshet blitt en nøkkel i møte med pasientene. Målet er å skape rom for at alle pasienter skal kunne komme til legen med hele seg.

Det er en vanlig kontordag når vi møtes i Rosenhoff Legegruppes lokaler i Trondheimsveien. Fra vinduet ser vi Oslo by over trærne i Torshovdalen. Klokken er 12, og Mari har hentet fram te og matpakke.

Siden midten av 90-tallet har hun vært allmennlege. Underveis har hun skrevet doktorgrad om lesbiske kvinners møte med helsevesenet og lesbiske kvinners gode mestringsstrategier.

– Du er åpen om at du selv er lesbisk. Hvordan var det for deg å skille det personlige og faglige i forskningen?

– Jeg fikk ofte spørsmålet: Kan du som lesbisk forske på dette? Spørsmålet forutsetter at forskning kan være «nøytral» og finne «sannheten» om et tema, men det er vel egentlig ikke mulig. Også forskningsbasert kunnskap er produsert i en kontekst og leses i en kontekst. Siden jeg brukte kvalitativ metode, ble det ekstra gjennomtenkt i mitt prosjekt. Jeg lærte svært mye om dette og masse annet av min supre veileder Kirsti Malterud. Å være lesbisk selv viste seg å være viktig for å ha en retning og magefølelse for både forskningsspørsmål og analyse av svarene.

– Når har ikke en heterofil mann forsket på menn? blir mitt første oppfølgingsspørsmål.

– Ja, du kan si det. Generelt velger man sjelden et felt man ikke er berørt av. For meg har retningen vært en styrke både personlig og i forskningen.

Generelt velger man sjelden et felt man ikke er berørt av. For meg har retningen vært en styrke både personlig og i forskningen

– De årene du har vært i arbeid, hva tror du har endret seg i legestandens holdning til den skeive befolkninga?

– Mye. Legestanden er veldig parallell til det øvrige samfunnet. De har tilsvarende holdninger som folk som er høyt utdannet og holder seg oppdatert, mer enn at de er leger. Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner har oppnådd stor grad av likestilling og fått mange rettigheter og forståelse. Men det er fortsatt en del negativitet der ute, kanskje særlig i det private eller personlige rom.

Erfaringen som fastlege i Oslo de siste 25 årene har vært formgivende og lærerik. Særlig har møtet med en variert pasientgruppe fra ulike sosiale og kulturelle bakgrunner vært et stort pluss med jobben.

– Jeg ble tidlig kjent med mange pasienter med innvandrerbakgrunn. Da jeg begynte i jobben, var det mer spesielt enn hva det er nå. Jeg fant det unikt å kunne bli mer kjent med innvandrere på en så nær måte som man blir som fastlege. Jeg tenker det er et privilegium ved jobben. Du blir kjent med mennesket og det menneskelige på tross av, gjennom og forbi det kulturelle. Jeg har lært veldig mye av det.

– Hvilken utfordring tenker du mennesker med språklige eller kulturelle barrierer har i det norske helsevesenet?

– Dette er ikke en ensartet gruppe i dag. Første- og andregenerasjon, høyt og lavt utdannet, bakgrunn i ulike verdensdeler, kulturer og religioner. Utfordringen i primærhelsetjenesten er først og fremst for dem som er nærmest analfabeter og kan dårlig norsk. Mange sliter med å orientere seg elektronisk og skriftlig og får en stor utfordring i møte med samfunnet. En annen utfordring er ulikheter i forståelsen av helse og kropp.

Markedsmedisin

Markedsmedisin

For en tid tilbake skrev Mari et brev til bydelsoverlegen. Der ønsket hun å få kortet ned egen pasientliste. Samtidig lufta hun ut frustrasjon over en uendelig innboks, et stadig mer markedsrettet fastlegeliv og en rettighetstenkning og forventningskultur som utfordrer allmennlegegjerningen.

Mari Bjørkman

Født 1963

Cand.med. 1991

Sideutdanning, medisinsk avdeling og barneavdeling på Regionsykehuset i Trondheim 1993–94

Kommunelege 1 / helsesjef i Rødøy kommune, Nordland 1994–97

Vikar i allmennpraksis i Østensjø bydel, Oslo 1997–99

Fastlege i Grünerløkka bydel, Oslo 1999–d.d.

Spesialist i allmennmedisin 2000

Ph.d. med avhandlingen «Lesbisk selvtillit – lesbisk helse: Utfordringer og mestringsstrategier hos lesbiske kvinner», Bergen 2012

– Jeg er roligere nå enn da jeg skrev brevet, men jeg står for det jeg skrev. Det er mye administrasjonsarbeid. Generelt virker det som folk har mindre evne til egenomsorg og egenivaretakelse. De vil ha hjelp til alle slags avgjørelser, og hele samfunnet bygger opp under det samme. For 70 år siden, da helsa faktisk var dårligere, da var det mye mindre bruk av helsetjenester. I dag kommer folk for det aller minste, og mye av det vi gjør, er langt ute på den asymptotiske aksen med lite nytte for stor kostnad. Samtidig er det allmennlegen som ofte først oppdager alvorlig sykdom og står som en svært nyttig bærebjelke i det norske helsevesenet.

– Hva er avgjørende for fastlegeordningen videre, slik du ser det?

– Jeg har alltid vært opptatt av at allmennleger er fagpersoner innen en egen spesialitet. Nå er jeg opptatt av hvordan vi mer og mer blir en del av et marked og hvordan det preger jobben og oss som fastleger.

– Hva legger du i at vi blir mer markedsbaserte?

– Det finnes stadig flere tilbydere av tilpassede legetjenester. Kanskje særlig i Oslo. Det kommer til et punkt hvor tilgjengelighet betyr mer enn faglighet. Det gjelder også når vi som fastleger henviser til aktører i det private markedet, være seg laboratorier eller radiologiske undersøkelser.

Pasientene er som oss veldig opptatt av å forebygge, men det bidrar også til å skape angst

– Hvordan kan vi unngå unødig utredning eller behandling, og samtidig bevare alliansen med pasienten?

– Pasientenes autonomi er viktig. De skal være med på å bestemme og ta informerte valg, og den patriarkalske tilnærminga tilhører fortida.

– Men samtidig går det i dag et hakk videre. Pasienten skaffer informasjon og vil dirigere prosessen. Pasientene er som oss veldig opptatt av å forebygge, men det bidrar også til å skape angst. Ofte anerkjenner ikke pasientene fastlegens autoritet i tilstrekkelig grad til å bli beroliget når de har opplevd å blø baktil eller har en kul i brystet – da vil de videre til en annen spesialist. Likevel er det viktig å holde fast på at i mange tilfeller er fastlegen den beste tilbyderen av tjenesten. Dersom noen vil til gynekolog for å ta celleprøve, sier jeg at gynekologen må spares til mer kompliserte oppgaver.

Det gode miljøet

Det gode miljøet

En tidligere kulling beskriver Mari som «den kuleste på kullet» – selv om hun ikke ville ha innrømmet det selv. Den gangen gikk det i gitar, basket og det sosiale i studiehverdagen. I dag beskriver kollegaer Mari som en som vekter sosiale kvaliteter like tungt som faglige meritter hos nye medarbeidere. Hun er typen som bidrar med egenkomponerte sangtekster når det er festligheter på jobb.

– Noen vil kanskje si at jeg er pratsom i lunsjen, ja. Som ungdom hadde jeg lyst på musikklinja, men turte ikke helt å satse på gitaren. I slutten av tenårene var jeg litt deppa og utafor, passa ikke inn noe sted. Men min far var tydelig på at han skulle se sine barn gjennom videregående skole. Jeg endte med å ta de to siste årene på ett år på Bjørknes. Det var en bra blanding av folk i ulik alder, og intensiv skolering.

– Du visste ikke da at du skulle på medisin?

– Nei, nei, men jeg fikk jo gode karakterer.

Etter en periode som butikkarbeider i London og en tid som renholder og pleieassistent på sykehus i Oslo, valgte hun å søke seg inn på medisin i Oslo. Den naturvitenskapelige tilnærminga til mennesket ga mersmak og mening.

Mari forteller at hun hadde en strengt akademisk holdning etter studiet og at kolleger utfordret henne på dette. Et avgjørende punkt var da hun deltok på et forskningsseminar på Solstrand i regi av Kirsti Malterud.

– Jeg møtte opp som legelege – i utgangspunktet litt kritisk. Jeg måtte fort lære meg å være mer åpen, se andres perspektiv og tenke at det er mange likeverdig gyldige måter å oppfatte ting på.