En krig er også en helsekrise.
Foto: Einar Nilsen
For ikke lenge siden så jeg filmen They shall not grow old, en restaurert og fargelagt dokumentarfilm fra første verdenskrig (1) . Effekten var slående. De livlige, unge mennene kom rett inn i stuen min. Det kunne vært nå. Det kunne vært her. Og nå er det nå, og nesten her: Krigen i Ukraina minner oss om at krig ikke bare er et annet sted, i en annen tid. Og det er tid også for å minne hverandre om at krig er en helsekrise (2) .
FNs generalsekretær advarte allerede forrige torsdag om en kommende helsekrise i Ukraina (3) . Tre dager senere gisper sykehusene etter luft – de mangler oksygen til kritisk syke pasienter, blant dem 1 700 med covid-19 (4) . Hvis konflikten fortsetter, er dette bare begynnelsen. For i vår tid går krig mest ut over dem som ikke kriger. I første verdenskrig var én av syv drepte sivile, i andre var det to av tre, og på slutten av det forrige århundret utgjorde sivile inntil 90 % av de drepte i væpnede konflikter (5) . I tillegg kommer de indirekte effektene, der man svært grovt anslår at for hver person som dør av skader, er det ni til som dør av andre årsaker (2, 5) . Krig fører til mer infeksjoner, økt barsel- og barnedødelighet, flere seksuelt overførbare sykdommer, avbrutte vaksinasjonsprogrammer og sult – for å nevne noe (5) . Krig fører også til endring i helseatferd og økning av ikke-smittsomme sykdommer og har fatale konsekvenser for psykisk helse (2, 5) .
Rundt to milliarder av jordens befolkning befinner seg allerede i konfliktrammede og ustabile områder, hvorav rundt 70 millioner er på flukt (5) . Invasjonen i Ukraina må stoppes, så det ikke blir enda flere.