()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Mandibelen er mer mottakelig for osteomyelitt enn andre ansiktsknokler. Ikke-odontogen osteomyelitt i mandibelen kan bli kronisk. Både infeksjon og autoinflammatoriske prosesser kan ligge bak en slik tilstand.

    Nyland og medarbeidere omtaler i Tidsskriftet fire kasuistikker som belyser en sjelden, men omdiskutert tilstand i mandibelen hos barn: ikke-odontogen osteomyelitt (1). De fire pasientene illustrerer spennvidden fra et godartet forløp med full remisjon til en kronisk residiverende tilstand med mulig utvikling av autoimmunitet. Ingen av de beskrevne tilfellene hadde kjent odontogen årsak, men de hadde symptomer og flere funn forenlige med bakteriell infeksjon. Alle hadde forutgående infeksjoner i øre-nese-hals-området og fikk langvarig antibiotikabehandling. Bakterien Kingella kingae (tidligere Moraxella kingii) er beskrevet som den vanligste årsaken til osteomyelitt hos barn, og sees ofte etter forutgående luftveisinfeksjon (2–4). Det er da kanskje noe påfallende at ingen av de fire barna fikk påvist K. kingae eller andre Kingella-arter, og at dette ikke er omtalt i diskusjonen. Det er heller ikke anført å ha blitt benyttet andre mikrobiologiske metoder enn dyrkning. Til tross for dette konkluderer forfatterne med at forløpet hos to av pasientene sannsynligvis var mer forenlig med kronisk ikke-bakteriell osteomyelitt enn med infeksjonsutløst osteomyelitt.

    En vanlig årsak til osteomyelitt i mandibelen er odontogen infeksjon (5). Ikke-bakteriell osteomyelitt er en utelukkelsesdiagnose og antas å være en autoinflammatorisk tilstand uavhengig av lokalisasjon (6). Tilstanden rammer hyppigst i barneskolealder, med en antatt årlig insidens på 4 per 1 000 000 barn (7). I mer uttalt form betegnes tilstanden som kronisk residiverende multifokal osteomyelitt og kan da involvere mandibula, clavicula, vertebrae, pelvis og de lange rørknoklene.

    Etiologien ved ikke-bakteriell osteomyelitt og kronisk residiverende multifokal osteomyelitt er ikke fullt ut forstått

    Etiologien ved ikke-bakteriell osteomyelitt og kronisk residiverende multifokal osteomyelitt er ikke fullt ut forstått. En aktuell teori innebærer at et antigen, f.eks. en mikroorganisme, har trigget en autoimmun reaksjon. Parallellen til sammenhengen mellom infeksjon med bakterien Helicobacter pylori i mageslimhinnen og pernisiøs anemi er nærliggende. H. pylori er ikke bare årsak til peptisk ulcus (ulcus ventriculi og ulcus duodeni) og utvikling av ventrikkelcancer, men også til induksjon av autoimmunitet (8). Dette kan resultere i atrofisk gastritt og dernest pernisiøs anemi (9). Når slik autoimmunitet foreligger, er bakterien ofte ikke lenger påvisbar i ventrikkelslimhinnen.

    Ved mistanke om osteomyelitt i mandibelen skal odontogen årsak utelukkes først. Dersom odontogen årsak ikke avdekkes, bør pasienten raskt henvises til regional øre-nese-hals-avdeling med oral- og kjevekirurgisk kompetanse for videre utredning og diagnostikk. I denne utredningen inngår omfattende klinisk anamnese, radiologiske undersøkelser (f.eks. MR) og biopsi, blant annet for å utelukke malignitet (10), samt moderne mikrobiologisk diagnostikk som innbefatter PCR-baserte mikrobiologiske teknikker som 16S/18S rRNA-amplifisering og ‑sekvensering. Metoder som sistnevnte gjøres med steril prosedyre, fortrinnsvis i narkose, og er spesielt viktige dersom pasienten har vært behandlet med antibiotika i forkant. Det er kritisk at utredningen ikke treneres, da det som hos pasient 4 i artikkelen til Nyland og medarbeidere (1) kan avdekkes en bakenforliggende grunntilstand. Malignitet kan til forveksling ligne på osteomyelitt i mandibelen (10).

    Forløpet hos barn med ikke-bakteriell osteomyelitt og kronisk residiverende multifokal osteomyelitt er beskrevet som uforutsigbart – fra milde varianter med selvbegrensende forløp til alvorlige forløp med større destruksjoner av benvev (6). Min erfaring med barn med ikke-bakteriell osteomyelitt i mandibelen er at prognosen etter introduksjonen av moderne barnerevmatologisk behandling er adskillig bedre enn tidligere. Det vanlige er nå remisjon, og i mindre grad stadige residiv, mutilerende kirurgi og livsvarige kosmetiske og funksjonelle forandringer.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media