Jeg takker for at dere diskuterer dette på en så fin og nyansert måte. Vi som samfunn trenger diskusjonen.
Som pårørende og venn til både lidende og døende mennesker reagerte jeg på ett punkt i Eivind Meland sin første kommentar (1): "I stedet for å anerkjenne at lidelse er et grunnvilkår i livene våre og en kilde til personlig vekst, forfører vi mange inn i illusjoner om et symptomfritt liv."
Vi vil vel alle beundre mennesker som vokser på lidelse, som kanskje også på beundringsverdig vis transformerer erfaringen til nytte og inspirasjon for andre - som for eksempel Nelson Mandela. De fleste av oss har vel også opplevd personlig vekst som følge av ulike grader av vanskeligheter og kriser gjennom egne liv. Men dette bør, etter mitt syn, absolutt ikke settes i samme kategori som den lidelsen en del mennesker må oppleve de siste dagene når de er svekket og døende, fordi de ikke kan få hjelp til å komme over terskelen til den befrielse som døden da representerer.
Syke og døende mennesker har vel sjelden noen illusjoner om symptomfrihet? Hvor er potensialet for personlig vekst for dem? Og hvordan er det etisk riktig å velge for en utslitt gammel skrott at denne lidelsens svært teoretiske vekstpotensiale skal trumfe behovet for å få slippe taket i livet på en fredelig og smertefri måte – når utfallet likevel er gitt?
Har lidelsen mening for den døende?
Jeg takker for at dere diskuterer dette på en så fin og nyansert måte. Vi som samfunn trenger diskusjonen.
Som pårørende og venn til både lidende og døende mennesker reagerte jeg på ett punkt i Eivind Meland sin første kommentar (1): "I stedet for å anerkjenne at lidelse er et grunnvilkår i livene våre og en kilde til personlig vekst, forfører vi mange inn i illusjoner om et symptomfritt liv."
Vi vil vel alle beundre mennesker som vokser på lidelse, som kanskje også på beundringsverdig vis transformerer erfaringen til nytte og inspirasjon for andre - som for eksempel Nelson Mandela. De fleste av oss har vel også opplevd personlig vekst som følge av ulike grader av vanskeligheter og kriser gjennom egne liv. Men dette bør, etter mitt syn, absolutt ikke settes i samme kategori som den lidelsen en del mennesker må oppleve de siste dagene når de er svekket og døende, fordi de ikke kan få hjelp til å komme over terskelen til den befrielse som døden da representerer.
Syke og døende mennesker har vel sjelden noen illusjoner om symptomfrihet? Hvor er potensialet for personlig vekst for dem? Og hvordan er det etisk riktig å velge for en utslitt gammel skrott at denne lidelsens svært teoretiske vekstpotensiale skal trumfe behovet for å få slippe taket i livet på en fredelig og smertefri måte – når utfallet likevel er gitt?
Litteratur
1. Meland E. Dødshjelp og moralske plikter. Tidsskr Nor Legeforen. https://tidsskriftet.no/2021/12/kommentar/dodshjelp-og-moralske-plikter… Lest 25.1.2022.