Jeg har vanskelig for å forstå at det skal være skremmende og krenkende å hevde at vi har personlig moralsk ansvar for våre handlinger uavhengig av hva myndigheter vedtar. Etter Nürnberg-dommene må vi skjønne at dette er grunnleggende menneskerettsforståelse som skal beskytte våre menneskelige fellesskap mot forbrytelser.

Jeg er ikke likegyldig til lidelser i livets siste fase. Jeg støtter enhver pasient sin rett til å si nei til medisinsk behandling i livets sluttfase. Jeg er tilhenger av lindrende behandling ved livets slutt. Jeg er derimot sterk motstander av at leger med intensjon tar livet av et annet menneske selv om dette medmennesket har bedt oss om det.

Kjeldstadli forsøker å usynliggjøre forskjellen mellom intensjonen om å ta liv og intensjonen om å lindre lidelse. Det er en form for relativisering jeg tar sterkt avstand fra. Kjeldstadli unngår å ta stilling til mitt hovedpoeng: Å bidra aktivt til et medmenneskes død kan omsettes til et ubehag og et ønske hos alvorlig syke og lidende medmennesker om ikke å ligge andre til byrde. Dette kan etter min oppfatning representere en avhumanisering av vår kultur. Rettferdshensyn og en moralsk forpliktelse overfor «flokken» vi tilhører er for meg en viktig del av en kollektivistisk moralforståelse. Derfor etterlyste jeg dette perspektivet i kronikken til Horn og Brelin (1).

Jeg opplever at vi som profesjon må forholde oss til menneskelig lidelse på en mer bærekraftig måte. Overdiagnostikk og overbehandling truer helsevesenet og velferdsstaten. En voksende minoritet i samfunnet settes på sidelinjen når vi ikke evner å forstå og forholde oss til menneskelig lidelse på andre måter enn gjennom medikamentell symptom-behandling og grenseløs sykdomsjakt.

Litteratur
1. Horn MA, Brelin S. Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0658