Professor emeritus Eivind Meland kommenterer i Tidsskrift for Den norske legeforening 3. januar kronikken "Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp" (1). Han skriver at han er stolt av å være medlem i en forening som ikke gir seg den liberale likegyldighet i vold med et nøytralt standpunkt til et så grunnleggende moralsk spørsmål. Meland trekker så filosofen Hans Skjervheim opp av hatten og sier at han i sin tid forklarte hvordan liberalitet kunne overdrives til likegyldighet og utvikles til en form for autoritær illiberalitet, en liberalitet vi må beskytte oss mot, og han hevder at vi – les leger - ikke bare har forpliktelser overfor lidende individer som ikke aksepterer de lidelser som dødsprosessen kan innebære for noen. Meland skriver at leger heller ikke bare har forpliktelser overfor et flertall i et demokratisk samfunn. Jeg opplever en slik påstand fra en som har virket i helsevesenet, som skremmende og krenkende.
Professor i medisin Jarle Ofstad problematiserer i sin bok «Den siste hjelper» (2) forhold som kan tale for og imot aktiv dødshjelp og barmhjertighetsdrap. Sentrale temaer er spenningsforholdet mellom sosialetikk og individetikk, byråkratiseringa av helsevesenet og fremmedgjøringa av legeyrket. Ofstad fremhever i et intervju i Bergens Tidende 2. mars 2007 paradokset i at opinionen og alminnelig rettsoppfatning sier ja til eutanasi, mens loven sier nei (3). Dessuten peker han på at norske leger i lang tid har praktisert eutanasi som en akseptert del av sitt yrke. Aftenposten refererte 2. mars 2019 til en norsk undersøkelse som viste at totalt 77 prosent av respondentene var positive til å innføre assistert død i Norge (4). Derfor finner jeg grunnlag for å si at eutanasi er etisk klarert og at dødshjelp burde være en menneskerett.
I motsetning til de mange motstandere av aktiv dødshjelp som mener at smertelindring er et alternativ til aktiv dødshjelp, forstår jeg Meland slik at vi i stedet kan arbeide for at helsevesenet og velferdsstaten tilegner seg evne til med vennlighet å akseptere og romme menneskelig lidelse i alle faser av livet. Etter min oppfatning har helsevesenet to sentrale oppgaver: opprettholdelse av livet og å redusere lidelse. Det siste kan gjøres på ulike måter. Lidelse er mer enn fysisk smerte. Den omfatter også total hjelpeløshet og tap av verdighet. Endelig ser ikke jeg noen prinsipiell eller filosofisk forskjell mellom det å stoppe en behandling slik at døden kan inntreffe, og det å sette en giftsprøyte som gir det samme resultatet.
Den katolske professor i teologi Hans Küng var talsmann for en åpen og reflektert debatt om aktiv dødshjelp og stilte spørsmålet hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar? Han mente at dødshjelp er den ultimate livshjelp» (5).
Litteratur
1. Horn MA, Brelin S. Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0658.
2. Ofstad J. Den siste hjelper. Oslo: Arneberg, 2006
Dødshjelp og moralske plikter versus den ultimate livshjelp
Professor emeritus Eivind Meland kommenterer i Tidsskrift for Den norske legeforening 3. januar kronikken "Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp" (1). Han skriver at han er stolt av å være medlem i en forening som ikke gir seg den liberale likegyldighet i vold med et nøytralt standpunkt til et så grunnleggende moralsk spørsmål. Meland trekker så filosofen Hans Skjervheim opp av hatten og sier at han i sin tid forklarte hvordan liberalitet kunne overdrives til likegyldighet og utvikles til en form for autoritær illiberalitet, en liberalitet vi må beskytte oss mot, og han hevder at vi – les leger - ikke bare har forpliktelser overfor lidende individer som ikke aksepterer de lidelser som dødsprosessen kan innebære for noen. Meland skriver at leger heller ikke bare har forpliktelser overfor et flertall i et demokratisk samfunn. Jeg opplever en slik påstand fra en som har virket i helsevesenet, som skremmende og krenkende.
Professor i medisin Jarle Ofstad problematiserer i sin bok «Den siste hjelper» (2) forhold som kan tale for og imot aktiv dødshjelp og barmhjertighetsdrap. Sentrale temaer er spenningsforholdet mellom sosialetikk og individetikk, byråkratiseringa av helsevesenet og fremmedgjøringa av legeyrket. Ofstad fremhever i et intervju i Bergens Tidende 2. mars 2007 paradokset i at opinionen og alminnelig rettsoppfatning sier ja til eutanasi, mens loven sier nei (3). Dessuten peker han på at norske leger i lang tid har praktisert eutanasi som en akseptert del av sitt yrke. Aftenposten refererte 2. mars 2019 til en norsk undersøkelse som viste at totalt 77 prosent av respondentene var positive til å innføre assistert død i Norge (4). Derfor finner jeg grunnlag for å si at eutanasi er etisk klarert og at dødshjelp burde være en menneskerett.
I motsetning til de mange motstandere av aktiv dødshjelp som mener at smertelindring er et alternativ til aktiv dødshjelp, forstår jeg Meland slik at vi i stedet kan arbeide for at helsevesenet og velferdsstaten tilegner seg evne til med vennlighet å akseptere og romme menneskelig lidelse i alle faser av livet. Etter min oppfatning har helsevesenet to sentrale oppgaver: opprettholdelse av livet og å redusere lidelse. Det siste kan gjøres på ulike måter. Lidelse er mer enn fysisk smerte. Den omfatter også total hjelpeløshet og tap av verdighet. Endelig ser ikke jeg noen prinsipiell eller filosofisk forskjell mellom det å stoppe en behandling slik at døden kan inntreffe, og det å sette en giftsprøyte som gir det samme resultatet.
Den katolske professor i teologi Hans Küng var talsmann for en åpen og reflektert debatt om aktiv dødshjelp og stilte spørsmålet hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar? Han mente at dødshjelp er den ultimate livshjelp» (5).
Litteratur
1. Horn MA, Brelin S. Legeforeningen bør fortsatt si nei til dødshjelp. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0658.
2. Ofstad J. Den siste hjelper. Oslo: Arneberg, 2006
3. Norevik, S. – Aktiv dødshjelp bør blir lovlig. Bergens Tidende 2.3.2007. – Aktiv dødshjelp bør blir lovlig (bt.no) Lest 12.01.22
4. NTB. Flere sier ja til aktiv dødshjelp. Aftenposten 2.3.2019. Flere sier ja til aktiv dødshjelp (aftenposten.no) Lest 12.01.21
5. Kosberg, N. Aktiv dødshjelp. Pro et contra. Oslo: Humanist forlag, 2018